2 hours ago
2
Foto: Trond J. StrømDet er helt hårreisende at denne boken fremdeles brukes i holocaustundervisning i norske klasserom.
Publisert: 28.10.2025 21:54
Boken «Gutten i den stripete pyjamasen» (2006), og filmen fra 2008, er en fortelling mange lærere tyr til når de skal undervise om holocaust. Og man kan forstå hvorfor: Historien er gripende og lett å forstå, og den er fortalt gjennom øynene til et barn på elevenes egen alder. Den fremstår som en veldig trygg vei inn i et vanskelig tema.
Men fortellingen er i virkeligheten dypt problematisk.
Historien er full av historiske feil, stereotypiske fremstillinger og formidler farlige myter om holocaust.
For å forklare hvorfor, må vi se nærmere på karakterene.
En usannsynlig uvitende hovedkarakter
Hovedkarakteren Bruno er sønn av en SS-offiser, som i starten av fortellingen får jobb som kommandant i en konsentrasjonsleir. For leseren blir det tydelig at dette skal være Auschwitz.
Men til tross for at Brunos pappa står midt i hjertet av nazistenes maskineri, er Bruno usannsynlig uvitende.
Han vet hverken hvem Hitler er, eller at det finnes jøder.
Det er rett og slett umulig.
Som ung gutt i Nazi-Tyskland var det obligatorisk skolegang for Bruno, hvor han hver dag måtte ha sverget ed til Hitler. Læreplanen hans ville vært gjennomsyret av antisemittisk propaganda, og undervisningen ville fokusert tungt på den «heltemodige» krigen Tyskland førte for å skaffe mer Lebensraum, altså mer leverom for det tyske folket.
Bruno-karakteren bygger opp under forestillingen om at vanlige tyskere «ikke visste» hva som foregikk under krigen, en seiglivet myte i etterkrigstiden.
Men faktum er at offentligheten i Tyskland, og også folk i de okkuperte områdene, var klar over at jødene ble forfulgt og deportert. Mange hadde hørt rykter, og mange hadde sett transporttogene, gettoene og ødeleggelsene av jødisk eiendom og forretninger.
Mange visste også at jødene ble drept. Og enda flere ville ikke ta det innover seg.
Ja, Bruno-karakteren er bare et barn. Men å fremstille ham som helt totalt uvitende er ikke bare historisk feil. Det viderefører myten om at folk flest i Tyskland ikke visste hva som foregikk, og det nærmest frikjenner dem som visste, men valgte å se bort.
Det var ingen fritid i leirene
Shmuel er den andre hovedkarakteren. Han er en ung gutt i konsentrasjonsleiren hvor pappaen til Bruno er kommandant. Han fremstilles som et ganske vanlig barn som får vandre fritt og leke i utkanten av leiren.
Dette er helt urealistisk.
Barn fikk som regel ikke leve lenge i leirene. De fleste ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst. De få som ble spart, ble ofte brukt i medisinske eksperimenter. Ingen barn fikk bevege seg fritt eller «leke» langs gjerdene som Shmuel gjør.
Det er dessuten problematisk at de jødiske fangene fremstilles som om de tilbrakte dagene med å drive dank. Shmuel har tilsynelatende tid til blant annet å spille sjakk med Bruno gjennom gjerdet i utkanten av leiren, uten at noen vakter reagerer. I virkeligheten var leirene strengt bevoktet, og alle som nærmet seg gjerdet, ville blitt skutt.
Det fantes ingen «fritid» i leirene. Dagen startet før soloppgang, og fangene ble tvunget til hardt, men også ofte meningsløst arbeid, under konstant overvåking. Formålet var i stor grad å bryte ned fangene, fysisk og psykisk. I filmen vises derimot de voksne fangene i bakgrunnen som om de slenger rundt i solen.
Slik utelater filmen og boken en annen viktig del i historien om konsentrasjonsleirene: motstanden. I flere av leirene fantes det organisert motstandsarbeid, og det ble faktisk gjennomført flere væpnede opprør – blant annet i Sobibor, Auschwitz-Birkenau og Treblinka. I «Gutten i den stripete pyjamasen» er dette fullstendig visket bort.
Resultatet er en historie som både bagatelliserer lidelsen og usynliggjør fangenes motstand. Det gir seeren og leseren et inntrykk av at holocaust var mye mindre brutal, eller mer «ordentlig», enn det faktisk var.
Sympatien flyttes fra ofre til gjerningsmenn
Og så må vi snakke om slutten.
Historien ender med at Shmuel gir Bruno en fangedrakt, og at Bruno sniker seg inn i leiren for å «leke» med ham der. Resultatet er katastrofalt: Bruno blir fanget i en gruppe som drives inn i et gasskammer, og han dør der sammen med Shmuel.
Familien til Bruno setter i stand en desperat leteaksjon, og når de finner Brunos klær utenfor gjerdet av leiren, forstår de hva som er skjedd.
Dette er et enormt problematisk bilde. Ikke bare fordi det aldri kunne skjedd i virkeligheten. Men også fordi fortellingen vender sympatien fra ofrene til gjerningsmennene. Vi skal føle med nazifamilien som mister barnet sitt, mens de seks millioner jødene som faktisk ble drept, blir usynliggjort.
Les heller en av disse
Det er bra at unge lærer om holocaust. Men «Gutten i den stripete pyjamasen» er et eventyr som nedtoner hvor grusom virkeligheten faktisk var. Den har ingen plass i en historieundervisning, i hvert fall ikke som barns første møte med holocaust.
Dersom lærere likevel velger å bruke den, må innholdet diskuteres og problematiseres grundig. Den kan ikke bare settes på som en «Se, sånn var holocaust»-film for elevene.
For «Gutten i den stripete pyjamasen» lærer ikke barn om holocaust, den presenterer et forvrengt bilde av de faktisk forhold. At en av de kanskje mest brukte «holocaustbøkene» i skolen også er den mest misvisende, er rett og slett hårreisende.
Spesielt når det finnes det så utrolig mye god og historisk forankret litteratur om holocaust til barn.
Jeg vil heller oppfordre lærerne til å bruke bøker som «Anne Franks dagbok», Herman Sachnowitz’ «Det angår også deg» eller Art Spiegelmans «Maus».
Disse fortellingene er like rørende, men de forvrenger ikke sannheten.
Nora Steenberg (f. 1991) er utdannet historiker ved Universitetet i Oslo og Queen Mary. Hun arbeider som kulturjournalist og driver historieformidlingskanalen @historikersteenberg på Instagram og Tiktok.
English (US) ·