Den trygghetssøkende ungdommen

1 month ago 24

Munnhellet «den som i sin ungdom ikke er radikal, mangler hjerte. Men den som i sin alderdom ikke er konservativ, mangler forstand» tilskrives både britenes legendariske statsminister Winston Churchill og den franske statsmannen Georges Clemenceau.

Uansett: Det stemmer ikke. Iallfall ikke om «radikal» betyr «venstrevridd».

I dag er det på mange måter helt omvendt: Eldre velgere går til sentrum-venstre, mens de unge velger sentrum-høyre; også det radikale høyre.

Som i Østerrike, som sist helg opplevde det vi trygt kan kalle et politisk jordskjelv da Frihetspartiet (FPÖ) ble klart største parti i parlamentsvalget.

Hele 27 prosent av velgerne under 34 år stemte på partiet.

Av alle Europas høyrepopulistiske partier, er FPÖ blant de mest ytterliggående. Ikke bare har de tydelige røtter tilbake til Hitler og nazismen, men også sterke bånd til Putins Russland.

I partiet omtales lederen Herbert Kickl som «Volkskanzler» – altså «folkets kansler/statsminister» – en term som nazistene brukte om Hitler.

FPÖ er tydelig inspirert av Ungarns uttalt «illiberale» statsminister Viktor Orban, med en sterk brodd mot EU, innvandring og «eliten».

Trenden er knapt unik for Østerrike. I Tyskland strømmer unge velgere til det fremmedfiendtlige partiet AfD.

For selv om hvert land har sin egen historie og særegne konfliktlinjer, er det en generell ungkonservativ bølge i Europa nå.

Også her hjemme. I skolevalget i fjor gikk både Frp og Høyre (som, for ordens skyld, begge står langt fra FPÖ og AfD) kraftig frem. Målingene siden viser fremgang for særlig Frp, mens Arbeiderpartiet sliter voldsomt blant yngre velgere, ikke minst unge menn.

Man skal nok være varsom med å overfortolke dette. Unge velgere er mer «utro» og trendfølsomme enn eldre, og det er ikke mer enn fem-seks år siden at særlig grønne partier sto høyt i kurs blant de yngste.

Men med pandemien, den økonomiske turbulensen i dens kjølvann, og krigene i Ukraina og i Midtøsten er det meste snudd på hodet.

De unge – og ikke bare dem – er blitt langt mer trygghets- og sikkerhetsorienterte. Fremtidsfrykten har fått fotfeste. Og den handler mer om lommeboka enn om klimaendringene.

Verden oppleves som farlig og skremmende, og utviklingen oppleves å gå i feil retning. I 2022 oppga 65 prosent av europeiske velgere at de både var «engstelige og nostalgiske». 28 prosent svarte at de enten var engstelige eller nostalgiske.

Svarene er neppe mer optimistiske per oktober 2024.

Og ungdommen er «post-ideologiske», skal vi tro den østerrikske statsviteren og ungdomsforskeren Bernhard Heinzlmaier. Advarsler fra liberalt hold om at ytterliggående partier som FPÖ truer demokratiet, biter ikke på dem. Andre saker er langt viktigere.

Ikke minst boligpolitikk. Og – det kan ikke underslås: Innvandring.

Arbeiderpartiets nye partiprogram ble lansert tidligere denne uken. Det byr på nye toner.

Programmet har fått navnet «Trygghet for morgendagen - tro på fremtiden».

I utkastet som nå er ute til debatt i partiorganisasjonen, lanserer Ap fem løfter.

Det første – det som gis forrang, så å si – er lovnaden om trygg økonomisk styring.

Også i løftet om arbeid til alle, som vanligvis er det viktigste punktet i ethvert Ap-program, understrekes ordet trygghet.

Det tredje løftet handler om at Ap skal skape «et tryggere Norge». Som programkomiteen formulerer det: «Vi skal skape trygghet for landet og trygghet i landet i urolige tider.»

«Tough on crime» er allerede blitt et slags slagord for Jonas Gahr Støre og programkomiteens leder Tonje Brenna.

I partiets nåværende program ble det gitt tre løfter. Det tredje handlet om å nå klimamålene. Nå gis fem løfter, med klimasaken plassert «nederst» på listen.

Som et fjerde løfte – altså over klima – lover partiet å bygge en sterkere velferdsstat som skal «sikre alle mennesker muligheter og», selvsagt, «trygghet».

Dette er et svar på det Ap-strategene har analysert seg frem til, nemlig at velgerne i Norge, til liks med de nedover på kontinentet, preges av et stort alvor og frykt for hva fremtiden vil bringe.

Spørsmålet er selvsagt om Ap kommer for sent på «trygghetsbanen» til å kunne konkurrere med høyresiden, som har stor troverdighet i slike spørsmål.

Det kan hende at viktige, konservativt anlagte velgergrupper allerede er tapt for et Ap og en venstreside som kanskje for lenge satset på at det meste ville «gå seg til». Ikke minst på innvandrings- og integreringsfeltet.

Men programutkastet er uansett interessant som et dokument for vår tid.

At unge velgere både nedover på kontinentet og her hjemme strømmer til høyresiden, også til partiene til høyre for de store konservative folkepartiene, kom nok som en overraskelse for de fleste.

Den gangen ungdommen brølte for klimaet og krevde fortgang i det grønne skiftet, var det mange konservative debattanter som refset de unge for politisk umodenhet.

I opphetede Facebook-tråder kom kravet om at stemmerettsalderen burde heves. Motsatt var det mange på venstresiden som kjempet for å senke den til 16 år, også i stortingsvalg.

I dag er stille på begge disse frontene.

I det tradisjonelt konsesusorienterte Østerrike går det i skrivende stund mot en koalisjonsregjering uten valgvinnerne i FPÖ – som for tiden, og helt ulikt Frp i Norge, regnes som for ytterliggående for de andre partiene.

Den konservative bølgen i Europa kan bli langvarig. Høyrepartiene komplementerer hverandre og tiltrekker seg høyst ulike velgergrupper. Det kan føre til bærekraftige allianser.

Nå har de tidsånden på sin side, mens venstresiden febrilsk forsøker å trenge inn på høyresidens banehalvdel, politisk og retorisk.

Og den post-ideologiske ungdommen?

Greta Thunberg-generasjonen er kanskje «død», men Ola Svenneby- og Simen Velle-generasjonen kan også rett som det er bli fortrengt av helt andre strømninger, iallfall hvis høyresiden igjen inntar regjeringskontorene.

Uansett hvor dyktige og gøyale de er på TikTok.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article