Den farlige tryggheten

Dette er paradokset som gjennomsyrer norsk kultur. Vi har en lov – Janteloven – som advarer oss mot å tro at vi er noe. Vi har en debattform der målet ofte er å lande på en felles, ufarlig plattform, ikke å finne den beste løsningen.

Og vi har en skole som snakker ustanselig om «innovasjon», men som i praksis belønner konformitet.

Resultatet er et samfunn som er mester i å administrere det bestående, men som skjelver i møte med reell kritikk og radikale ideer. Vi har blitt så redde for å trå feil at vi sementerer middelmådigheten.

Filosofen Karl Popper hadde et enkelt poeng: «All life is problem-solving», alt liv er problemløsning. Vi, derimot, ser ut til å tro at alt liv er problem-unngåelse.

Denne trangen til å unngå feil er, ifølge den britiske fysikeren David Deutsch, kjennetegnet på et statisk samfunn. Et statisk samfunn er designet for å bevare tradisjoner og forhindre feil.

Et dynamisk samfunn, derimot, overlever og trives ved å systematisk korrigere feil gjennom åpen kritikk. Vår konsensuskultur er et symptom på en statisk mentalitet; en frykt for den uorden som følger med ærlig kritikk.

Forestill deg den arketypiske norske komitelederen i et møte. En idé blir presentert – la oss si en ny app som skal fremme «digital dugnadsånd» ved å telle hvor mange som liker forslaget om å arrangere en dugnad.

Ideen er byråkratisk, selvrefererende og løser ingenting. Men ser du for deg lederen som reiser seg og sier: «Dette er en dårlig idé som bare skaper mer administrasjon»? Nei. Du ser for deg et rom fylt av forsiktig, anerkjennende nikking, etterfulgt av et forslag om å «ta det med videre» og «se på mulighetene».

Konflikten er unngått. Problemet forblir uløst.

Vi tror vi bygger trygghet, men i realiteten bygger vi et system som er skjørt fordi det mangler evnen til selvkritikk.

David Deutsch skriver: «Problemer er uunngåelige, problemer kan løses». Vi begynner med problemer, foreslår løsninger (gjetninger), og kritiserer deretter disse løsningene grundig.

Poenget er ikke å finne det som er rett, men å ta mindre feil og – hvis vi er heldige – er problemet blitt mindre.

Vi må aktivt invitere kritikken inn i varmen. Ikke som en fiende av tryggheten, men som dens fremste garantist. En tradisjon for å kritisere.

Her er fem eksperimenter for å gjøre Norge mer dynamisk:

I politikken: Institusjonaliser «djevelens advokat». For alle større politiske forslag må en person eller gruppe få det formelle ansvaret for å fremføre det sterkeste, mest nådeløse motargumentet. Målet er ikke å stoppe forslaget, men å stressteste det.

I hverdagen: Endre standardspørsmålet. I stedet for å spørre «Er alle enige?» i et møte eller en samtale, si heller: «Hva er det svakeste punktet i dette argumentet?» Dette flytter fokuset fra sosial harmoni til intellektuell kvalitet.

I skolen: Innfør kritikkpoeng. Belønn elever ikke bare for å gjengi pensum korrekt, men også for å finne feil, svakheter eller ubesvarte spørsmål i det etablerte materialet. Lær dem at kritikk er den viktigste akademiske ferdigheten.

Med Oljefondet: 0,01 prosent øremerkes til «ærefull fiasko». Sett av en liten brøkdel av fondet til å investere i høyrisikoprosjekter der 90 prosent forventes å feile. Målet er ikke avkastning, men kunnskapen man får fra dristige feilgrep – en hyllest til læring gjennom prøving og feiling.

Forskning på blank resept: Gi forskningsmidler til prosjekter der forskeren ærlig sier: «Ingen anelse hva vi finner, men her er hvorfor det kan endre spillet». Altså prosjekter basert på gode problemer og forklaringer. Fallibilisme, altså erkjennelsen av at vi kan ta feil, handler ikke om å feile, men om å forvente feil – og lære raskt.

Å omfavne kritikk handler ikke om å forkaste den norske fellesskapsfølelsen. Det handler om å styrke den.

Ekte trygghet ligger ikke i fraværet av konflikt og kritikk, men i vår kollektive evne til å tåle og bruke den til å bli bedre.

Alt annet er bare en farlig, komfortabel stillstand.