Den farlige kløften mellom ‘dem og oss’

Etter som tiden er gått, og kanskje ikke minst det siste året, har jeg fått mer forståelse for min kollegas innstilling.

Det foreligger en såkalt samfunnskontrakt mellom deg og meg og de som styrer landet. Tanken er at du og jeg ‘gir fra oss noe frihet’ til de styrende i bytte mot beskyttelse og/eller andre rettigheter. Et enkelt eksempel er at vi betaler skatt og at vi i retur får sykehusbehandling når vi har behov for det.

For at vårt folkevalgte demokrati skal ha såkalt legitimitet, skal du og jeg oppleve at måten samfunnskontrakten utøves på, er rettferdig, logisk riktig og lovlig. Hvis disse parametere svekkes eller bortfaller, vil også legitimiteten av det som skjer, svekkes eller bortfalle.

Sagt på en annen måte: Hvis politikere, regjering og storting, tillater hendelser eller situasjoner som folk flest har null forståelse for, og som oppleves som brudd på samfunnskontrakten, vil legitimiteten til dem som styrer forvitre.

Hvordan påvirkes samfunnskontrakten og legitimiteten når vi ser på hva som skjer i bl.a. helsesektoren?

Vi, det vil si de som styrer oss, har valgt å organisere helsevesenet på en slik måte at deler av den oppleves frakoblet den delen som faktisk produserer helse (behandler pasienter). De av oss som så NRKs Debatten for 2-3 uker siden, fikk innblikk i hvordan helseforetak i sin boble lever sine egne liv med lønninger og andre ytelser som for kanskje alle utenfor disse foretakene, oppleves som meningsløse og arrogante. Når en såkalt kommunikasjonsdirektør ansettes uten ekstern utlysning og med bostedsadresse 2,5 timers flytur unna sitt arbeidssted til en pris (lønn) på 1.8 millioner kroner i lønn samt fri bolig i Bodø, svekkes legitimiteten. Jeg tipper situasjonen i de øvrige helseforetakene ikke er svært ulik.

Min egen arbeidsgiver Sørlandet sykehus HF mener jeg er intet unntak. En enhetsleder ved en sengepost, ofte med en 3+2 års helseutdannelse, tjener pluss/minus 800.000 kroner pr. år. Da har vedkommende personalansvar, økonomiansvar og HMS-ansvar for ca. 20-100 ansatte. De er med andre ord virkelig ‘hands on’ når det gjelder ‘helseproduksjon’, det vil si pasientbehandling. Vårt sykehus har naturlig nok også en kommunikasjonsavdeling. Den består av ca. 5 personer. Lederen der har ca. en halv million kroner mer i årslønn enn nevnte enhetsleder.

Hvis vi i et helseperspektiv genuint mener alvor med at vi ønsker mest mulig helse for hver krone vi putter inn i systemet, tror jeg folk flest ikke deler synet til foretaksledelsen på valgt lønnsmodell, verken på Sørlandet, i Midt-Norge eller i andre helseforetak.

Modellen kan endres, men foreløpig toer helseminister Vestre sine hender og skyver ansvaret for raritetene foran seg. Styrkes eller svekkes legitimiteten til systemet ved å opprettholde denne modellen?

Parallelt med dette strupes antall ansatte på sengepostene. Det medfører utslitthet og sykemeldinger. Jeg har selv møtt gråtende sykepleier i gangen som har følt på for mye overtid og følelsen av utilstrekkelighet. Er vi allerede i en situasjon der det blir mindre attraktivt å søke utdannelse i helsesektoren? Det ville i så fall være en katastrofe. Vel å merke en godt varslet katastrofe.

Arbeiderpartiet og dets leder Jonas Gahr Støre har hatt en 4-årsperiode de antagelig helst ikke vil oppleve igjen. Flere statsråder har måttet trekke seg på grunn av fusk og fanteri. I tillegg, og forståelig nok, er Støre og statsråd Vestre, beskyldt for å ha løyet i valgkampen. Da statsbudsjettet nylig ble lagt frem, utløste det harmdirrende vrede hos APs egne ordførere. Et ydmykende tilbaketog for Støre ble nødvendig. Et trist skue, får en si.

Da statsbudsjettet ble lagt frem med påfølgende storm mot Arbeiderpartiet, valgte forfatteren av budsjettet, selveste finansministeren, å ta ferie i utlandet for å signere sin egen nyutgitte bok samt besøke Skavlan i Sverige. Hans fravær var godkjent av statsministeren. Beslutningen om fraværet kan opplagt tolkes som arroganse fra de styrende. Slike hendelser svekker legitimiteten til de styrende.

Svært mange lot være å stemme på Høyre ved høstens valg. Det var ikke svært overraskende for folk flest, men tydeligvis verre å forstå for Høyre og Solberg. Slik situasjonen med aksjeskandalen til hennes mann ble håndtert av både Solberg selv og av partiet Høyre, gikk det selvfølgelig ikke upåaktet hen hos folk flest. Tabben under hennes egen 60-årsfeiring under pandemien svekket opplagt hennes legitimitet som ledende politiker.

Nesten utallige eksempler kunne vært løftet frem. Men da ville innlegget ble for langt. Mitt poeng er at hvis de styrende kommer i tydelig utakt med dem de styrer, vil kløften mellom ‘dem og oss’ bli dypere og demokratiet vil utvikles i en retning i hvert fall ikke jeg ønsker. Hvis man ikke tidsnok tar dette på alvor, vil det politiske ytre høyre gå ytterligere frem, jfr. flere stater i Europa og i USA. Men det er kanskje like greit?