De vingler og vangler. De er populistiske.

Historisk har måten vi skaffer oss energi på alltid vært i endring. Fra åpen flamme, via forbrenningsmotorer, vann, vind, olje til avansert kjernekraft. Den som kontrollerer kraften, kontrollerer fremgangen og velferden. Det vet vi alt om i Norge.

I dag gjennomfører verden et skifte fra fossil energi, til fornybar energi. Man kan være enige eller uenige, men det skjer. De som behersker fornybar kraft, er de som vinner morgendagen.

Kina er det landet i verden som forurenser mest, men er også landet som satser mest på fornybart. Fornybar energi er en kamp om å redde klima, men det er også en kamp om nasjonsbygging, velferd, industri og makt. Den som utvikler kompetansen og teknologien for å redde klima, bygger samtidig sin egen fremtid.

Tanken om at lille Norge ikke gjør en forskjell i verdens klimautslipp, og derfor kan slakke på kravene, er den første store villfarelsen. Både Norge og klima er tjent med at vi utvikler og benytter det fremste av fornybar teknologi. For det er kun det som kan sikre oss mer og rimelig kraft i fremtiden. For 2050 er det stipulert et økt behov på 110Twh og det har allerede vært år hvor vi har vært avhengig av import for å ha nok.

All kraftproduksjon har konsekvenser. Det koster penger å bygge ut, før det blir lønnsomt. Det legger beslag på natur, og det forurenser. Alt i større eller mindre grad. Det er store, tidkrevende prosjekter, og krever langsiktig planlegging og gjennomføring. Det må overleve skiftende regjeringer, og skiftende folkemeninger.

Vannkraften er Norges gull. Men også den møtte motstand, med samenes rettigheter og Alta-aksjonen som «høydepunkt». Det er betegnende at det alltid er motstand mot den pågående kraftproduksjonen, og folkemeningen foretrekker «fremtidens» energiproduksjon. Den man ikke føler på kroppen her og nå. Det skjedde med vann, hvor folk heller ønsket vind. Vind på land ble upopulært, det burde heller være til havs. Nå er det vind til havs som blir utfordret, og folk vil heller ha kjernekraft. Når den tid kommer, er det all grunn til å tro at det også blir motstand mot kjernekraft.

For å løse dagens behov, må vi velge de løsningene som er tilgjengelige i dag. Og vi trenger politikere som evner å kommunisere dette til folk, ikke de som snur kappen etter vinden. Det krever politisk mot, lederskap og ærlighet.

Manglende evne og vilje til å forholde seg til virkeligheten i energidiskusjoner, er den neste store villfarelsen.

Vindkraft på land er i dag den rimeligste energien vi kan få. Når det hevdes i fvn (Kleppe 31/10) at «Vindturbiner gir nordmenn monsterpriser på strøm», er det feil. Om det skyldes uvitenhet, eller et ønske om å spre feilinformasjon, skal være usagt. Men utviklingen går så raskt at det er mye utdatert informasjon der ute.

En annen (Hagen 30/10) stiller spørsmålet: «Hva er verst, klimaforandringene eller tiltakene mot klimaforandringer?» Underforstått: Tiltakene er verst. Det er så feil som det kan få blitt. Det er å ikke gjøre noe som blir dyrt: Ekstra diker, opprydding etter mer ekstremvær, flytting av byer, klimaflyktninger. Det er kostnader i en helt annen skala. Men, de ligger litt frem i tid. Og da skal vi ikke bry oss om dem? Er vi virkelig så korttenkte?

Men verst av alt: Hvis vi lar andre land bli ledende innenfor fornybar energi vil vi ytterligere svekke vårt konkurransefortrinn med rimelig strøm. Det blir kostbart det.

«Kjernekraft, små modulære reaktorer, er fremtiden», er en påstand, full av irrelevans for dagens energidiskusjon. For det første er kjernekraft dyr kraft. For det andre tilhører det nettopp: fremtiden. Hvis vi skal vente på fremtiden, går vi tom for energi underveis.

Og det kalde og tørre året vi går tom for vann i magasinene, så får vi bare krysse fingre for at vi fortsatt har alle utenlandskablene. For de vil vi trenge.

Kan vi ikke innføre sparetiltak? Jo. Det både kan og må vi. Men det vil ikke være nok. Den enkleste måten å spare strøm på er å etterleve EUs fjerde Energidirektiv. Det nest beste, er å finne frem til de samme tiltakene på egenhånd. Det gir samme resultat, men koster i økt byråkrati. At vi ikke gjør det som skal til for å nå klimamålene vi har forpliktet oss til gjennom Paris-avtalen, blant annet ved å innføre EUs energidirektiv, er en unnlatelsessynd, både mot klima, norske strømpriser og norsk industri.

«Mer av alt raskere», er konklusjonen til Energikommisjonen. De ordene må leveres på, og det innbefatter energisparing, oppgradert vannkraft, mere landvind, havvind, solenergi og en gang i fremtiden: kjernekraft.

Men folk flest synes ikke å oppleve politikere som viser evne til å stake ut en kurs og levere det som er rett. De vingler og vangler. De er populistiske. De klarer ikke å bli enige lokalt om å innhente kunnskap. De oppleves ikke som ledere. Og der ligger den største villfarelsen.