De unge fortjener å bli møtt med respekt, ikke med sarkasme og karikaturer

I Blågestads verden er unge gutter visstnok bare hormonelle småkapitalister med Patagonia-vest og podcast-abonnement. Men kanskje – bare kanskje – har de faktisk lest partiprogrammet før de stemte.

Det er vanskelig å lese Blågestads kommentar uten å kjenne på en dyp frustrasjon over hvordan unge mennesker – særlig unge menn – blir fremstilt i norsk offentlighet. Kommentaren er ikke bare nedlatende, den er også gjennomsyret av en fordomsfullhet som vitner om en manglende vilje til å forstå hva som faktisk driver unge velgere i dag.

Å redusere unge gutter til hormonelle, kvisete tenåringer med Patagonia-vest og aksjeportefølje er ikke bare en billig retorisk figur – det er en grov undervurdering av unge menneskers evne til å tenke selvstendig, engasjere seg politisk og ta ansvar for egne verdier. Det er en type arroganse som insinuerer at unge bare er politiske papegøyer for algoritmer og podkaster, og at de ikke har gjort seg opp egne meninger. Det er ikke bare feil – det er respektløst.

Blågestad skriver at guttene ikke hører på mora si. Men kanskje er det nettopp det de gjør – bare at de tolker verden annerledes. Kanskje har de lyttet til verdier som ansvar, frihet og selvstendighet, og kommet frem til at disse verdiene best ivaretas av en annen politisk retning enn den moren stemmer på. Det er ikke et svik. Det er ikke et opprør. Det er demokrati i praksis.

Og la oss snakke om det politiske innholdet. Når unge gutter engasjerer seg for lavere formueskatt, mindre offentlig sløsing og mer individuell frihet, så er det ikke fordi de har blitt manipulert av Simen Velle eller Joe Rogan. Det er fordi de ser en verden i endring, der økonomisk ansvarlighet og personlig frihet blir stadig viktigere. Det er fordi de ønsker å bidra til et samfunn der de selv kan bygge noe – ikke bare arve en offentlig sektor som vokser ukontrollert og en stat som blander seg inn i alt. Jeg er veldig glad for at ungdommen vektlegger nettopp dette. Det handler faktisk om politikken kanskje viktigste oppgave. Nemlig ansvaret vårt for å overlevere samfunnet til de som kommer etter oss i en bedre tilstand enn vi overtok det selv.

Det er også verdt å merke seg at unge jenter stemmer – og stemmer annerledes. Det er en interessant og viktig utvikling. Men i stedet for å bruke dette som en anledning til å forstå og diskutere forskjeller i verdier og samfunnssyn, velger Blågestad å bruke det som et retorisk våpen for å latterliggjøre den ene siden. Det er ikke en kommentar som søker innsikt. Det er en kommentar som søker bekreftelse på egne fordommer.

Og så avsluttes det hele med en punchline om TikTok. Som om unge velgere ikke har brukt uker på å møte andre unge, diskutere politikk, delta i skoledebatter og faktisk engasjere seg. Som om deres stemme ikke teller fordi den ikke stemmer med kommentatorens verdensbilde. Det er en hån mot demokratiet.

Unge mennesker – både gutter og jenter – fortjener å bli tatt på alvor. De fortjener å bli møtt med respekt, ikke med sarkasme og karikaturer. De har stemt. De har valgt. Og det valget er like gyldig som alle andres.