De tre eneste voksne i den norske politiske sandkassen

Man fortsetter å krangle om de samme politiske temaer som man har gjort de siste femti år; skatter og avgifter, skole, helse, eldreomsorg, klima og naturvern, oljeutvinning m.m.m; viktige temaer, men i forhold til et bakteppe med krig i Europa og en verden som er gått av hengslene, fremstår de som politiske petitesser. Man fortsetter å tviholde på de tøvete, utdaterte og kunstige skillelinjene mellom sosialisme og borgerlig politikk.

Når det tross alt har gått så bra for landet vårt, skyldes det i hovedsak to ting: Oljerikdommen har sørget for en overfylt statskasse som har gjort det mulig for politikerne å fatte mer eller mindre dårlige beslutninger, og krangle om uvesentligheter, uten at det har fått de helt katastrofale konsekvenser. Den andre årsaken er at Europa har opplevd fred i perioden 1945-2014/2022.

Jeg gleder meg til stortingsvalget fordi det er en bekreftelse på at ytringsfriheten og valgfriheten fortsatt lever i beste velgående. Samtidig gruer jeg meg til valgresultatet.

På grunn av den kunstige skillelinjen mellom en sosialistisk og en borgerlig blokk, frykter jeg at det nyvalgte Stortinget kommer til å fremstå som en «polsk riksdag» og at vi får en svak og handlingslammet regjering de neste fire år.

Skal vi få en Arbeiderparti-regjering støttet av Senterpartiet, SV og Rødt? Eller skal vi få en regjering dominert av Fremskrittspartiet, med Venstre og Høyre som haleheng? Begge alternativene er for meg like deprimerende. Begge blokkene har politiske bremseklosser i sin midte, som kommer til å forhindre stabilitet og produktivitet.

Med krig i Europa og en verden som er gått av hengslene, er det nå nødvendig at Jonas, Erna og Guri tar til vettet og danner en handlekraftig politisk allianse/koalisjon. De tre er de eneste voksne personene i den norske politiske sandkassen. De er de eneste som har sett faren og utfordringene som krigen i Europa representerer. De har forstått betydningen av et forpliktende samarbeid med EU og resten av Europa. Et forpliktende samarbeid som vil gi trygghet for Norge, strategisk, sikkerhetsmessig og forsvarsmessig, handelspolitisk og kulturpolitisk. Et forpliktende samarbeid som vil medføre at Norge kan være med der beslutninger tas, både av betydning for oss og for Europa.

En regjeringstroika bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre vil være det beste alternativet når man skal navigere i et urolig og usikkert internasjonalt farvann.

Er en slik regjeringstroika urealistisk? Den bør ikke være det i den usikre verden vi lever i. Dessuten, dersom man er villig til å gjøre en politisk analyse av de tre partiene, så trenger man ikke å være professor i statsvitenskap for å finne ut at det både i Høyre og Venstre finnes mye god sosialdemokratisk politikk, og det finnes mye god borgerlig politikk i Arbeiderpartiet.

Det vi ikke trenger i den nåværende politiske situasjon, er politiske bremseklosser i forhold til et forpliktende samarbeid med Europa, partier som foretrekker politisk alenegang og som i valgkampen gir uttrykk for at de vil reforhandle EØS-avtalen.

Jonas, Erna og Guri, skjerp dere! Ta til vettet! Ta ansvar for landet vårt! Dere har både kløkt, erfaring og politikk til å gjøre det som er nødvendig for å hindre norsk utenforskap i en truende og urolig verden.