De eldre bør finne kommunene som gir de beste tilbudene. Og flytte dit.

Vi har aldri vært rikere. Oljefondet har svimlende 19 tusen milliarder kroner på bok. Materielt sett har landet og landets innbyggere aldri hatt det bedre. Men skoler legges ned. Det er lange sykehjems-køer. Og sykehuskøer. Veiene er snart ikke kjørbare. Og det varsles nedgangstider. Det henger mørke skyer over velferdsstaten. Hvordan blir framtida?

Når krybben er tom, bites hestene, heter det i et gammelt ordtak. Og gamle ordtak skal man ta på alvor. De bygger på erfaring. Kampen om ressursene hardner til. Og erfaring tilsier at de som kommer nederst på lista når midlene skal fordeles, er de som er dårligst til å kjempe for sin sak. I dette tilfellet vil det være de eldre. Verken hester eller mennesker forandrer seg mye når det gjelder kampen for tilværelsen. De svakeste taper. Synkende barnetall, klimakrise, krig i Europa og i Gaza, og reduserte inntekter fra olja, påvirker hvor mye fôring som legges i krybben. Vi nordmenn har hatt en pengebinge å øse av. En pengebinge som har vært vår felles krybbe. En pengebinge full av oljepenger som er blitt behandlet fortreffelig og rosverdig av norske myndigheter. Og av de store barnekullene etter krigen. Som gjennom sitt antall, sin arbeidskraft, arbeidsmengde og framtidsoptimisme har omsatt oljepengene til framgang, velstand og lykke. Med odelstanken som rettesnor.

Men nå venter andre tider. Etterkrigstidens mange barn er blitt for gamle til å fortsette å bygge landet. Mange av dem trenger hjelp selv. Og det store problemet er at de ikke er blitt erstattet av nye krefter som skal holde framgangen ved like. Som kan hjelpe de som har behov for det. For etterkrigsbarnas etterkommere har ikke laget nok barn til å opprettholde aktiviteten. De har hatt andre preferanser. Odelstanken har ikke vært det viktigste for dem. De har slik sett tatt for lite hensyn til de som kom før dem og de som kommer etter.

De er nåtidens beslutningstagere. Vil de prioritere at de som ikke lenger klarer å ta vare på seg selv, blir sørget for? Og på hvilken måte? Hvor mange eldre må ligge i kø for å få sykehjemsplass i framtidens Norge? Flere eller færre enn nå?

Spørsmålet er relevant. For dagens problemer finner sted i et rikt Norge. Og er et signal på eller en advarsel om hva de som er inne i livets ekstraomganger, kan forvente seg i et fattigere land.

Etterkrigsbarna er gamle, men de har erfaring og kan fremdeles legge to og to sammen. De kan forutse hva som venter dem i framtida. Kjempelange helsekøer og digital hjemmehjelp.

Så nå må de eldre selv ta grep.

Først og fremst bør de sørge for at det utarbeides en eldrekonvensjon bygd på samme lest som barnekonvensjonen. Alle vedtak som berører de eldre, skal ha de eldres beste som målsetting. Og hva som er de eldres beste, må defineres av de eldre selv. De er mange, og de kan bruke stemmeretten for å bli hørt. I 2031 blir det over 1 million eldre i dette landet. Alle med stemmerett. Og gruppen stiger raskt. I 2040 nærmer de seg 1,5 millioner. Det er makt. Om de bruker stemmeretten. Og den må nå brukes aktivt i en kamp for de eldre. Hvis ikke, står noe som ligner det gamle legd-systemet for døren. Klar til å overta sammen med digitale hjelpemidler. Omsorgen for de gamle overtas av familie og kjente. Og frivillige. Og når ikke de strekker til, kommer robotsykepleiere.

Oljefondet med svimlende 19 tusen milliarder blir ikke rørt, bare rundt 3 pst. av avkastningen. Pengene skal spares for framtidige generasjoner. Hvorfor skal de som er gamle nå og som snart ligger i køer for å få sykehjemsplass, spare penger til de som ikke gjorde jobben sin og skaffet landet nok innbyggere til å fø og passe dem? Oljepengene er også deres penger. Men de har hatt odelstanken i minnet når handlingsregelen ble utarbeidet. Odelstanken går ut på å overlevere arven i litt bedre stand enn da de mottok den. At nåtid er en kontinuitetsbærer mellom fortid og framtid. De gjør nåtidens fruktbarhetsgenerasjon ikke. De har ikke sørget for at det er nok barn til å overta odelen. De lever i nuet, og framelsker eget forbruk. De høster og nyter. Men sår for lite. Odelstanken inneholder også et ansvar for at de som sitter eller ligger i kårbygningen, får den mat og den pleie de vil ha behov for. Når ikke det gjøres, så får kårfolket heller spise litt av arven. Bruke mer av oljepengene til å skaffe sykehjemsplasser og skikkelig stell til seg selv.

Hvis ikke dette lykkes, så er det også en mulighet å flytte til andre kommuner. Det finnes rike kommuner og fattige kommuner i Norge. Kraftkommunene tilhører de rike. De finnes blant annet i indre Agder. De eldre som ikke får tilfredsstilt sine behov i hjemkommunen, bør orientere seg i kommunelandskapet. Og finne kommuner som gir de beste tilbudene. Og flytte dit.