David Lynch skremte oss alle, på en måte som fikk oss til å be om mer.

David Lynch skremte oss alle, på en måte som bare fikk oss til å be om mer.

I går døde den visjonære filmskaperen, 78 år gammel. Filmfolk og fans reagerte med brå sorg, mer enn man kanskje skulle forvente når en gammel og syk mann går bort. Men hyllestene som strømmer inn sier noe om hvor sterkt filmene og seriene hans virket på et publikum som hadde tatt imot de mystiske fortellingene hans med overrumplet fryd.

Mange oppdaget Lynch gjennom TV-sensasjonen «Twin Peaks», som blinket fra norske og amerikanske TV-skjermer i 1990.

Først kunne historien virke som en likefrem krimgåte: Hvem drepte tenåringsjenta Laura Palmer i den lille, avsidesliggende byen Twin Peaks? Men snart snek det seg inn en følelse av at ingenting var som det virket. Porten åpnet seg inn til en surrealistisk og skremmende verden, tung av myter og full av symboler.

En ikonisk skikkelse ble skapt i Kyle MacLachlans solskinnsblide Agent Cooper, som lirer av seg lettsiterte linjer mens han trekkes dypere inn i mørket. Serien var en kulturell farsott, for mange det de aller mest ville diskutere neste gang de møttes i kantina eller auditoriet eller skolegården.

Men om Lynchs karriere hadde stanset før han kom så langt, ville han likevel ha satt sitt preg på filmhistorien.

Han var kunstmaleren som hadde gått videre til å lage filmer, og som allerede hadde kommet med den kompromissløse «Ereaserhead», den mer konvensjonelle «Elefantmannen», og, ikke minst», «Blue Velvet».

«Blue Velvet» fra 1986 var en slags surrealistisk erotisk thriller som trengte seg bak og under den amerikanske forstadsidyllen. Rosebuskene og de hvite gjerdene var et tynt ferniss over en verden som var sexy, voldelig, og uforståelig.

Her møtte publikum også i fullt monn den særegne uhyggen som hang som et skydekke over så mange Lynch-filmer. Han skapte en verden som lignet vår, til forveksling, men noe var alltid litt rart, litt skakt. Det var et univers som fulgte sin egen drømmelogikk. Som tilskuer er du ikke trygg. De lovene og reglene og sammenhengene som styrer vår egen tilværelse, gjelder ikke her. Bare nesten, bare tilsynelatende.

Fordi dette er steder folk ikke mestrer, ikke overskuer, blir de uforutsigbare, urovekkende. Monsteret i skapet eller under senga kan plutselig vise seg å være ekte.

Jeg har aldri vært så redd i en kinosal som under den første timen av «Lost Highway» fra 1997, selv om det ikke skjer noe direkte fælt.

En jazzmusiker, spilt av Bill Pullman, og kona, spilt av Patricia Arquette, opplever at noen legger VHS-kassetter på dørstokken hos dem.

Når de spiller kassettene, er det noen som filmer huset deres, og som kommer nærmere og nærmere. Det blir begynnelsen på film som snart forlater det opprinnelige plottet og blir en lek med speil og dobbeltgjengere.

Det samme skjer i det som kanskje var Lynch’ mesterverk, «Mulholland Drive» fra 2001. Historien om en ung og håpefull skuespiller som ankommer Hollywood blir til en mørk labyrint som peker inn i seg selv.

«Mulholland Drive» minner om en klassisk film noir, men er også en underlig fabel om berømmelse, tap og lengsel.

David Lynch visste hva publikum var redde for, men også hva de drømte om. Filmene hans føltes sterkt freudianske, de nappet i underbevisstheten. Noe av grunnene til at de gjorde så sterkt inntrykk på så mange, var nok at de overlot så mye til den som så på.

Det var tilskueren selv som måtte trekke linjene, tolke symbolene, prøve å grave seg ned i alt det skremmende og mystiske. Den som håpet han selv kunne forklare filmene sine for dem, håpet forgjeves. Selv om han medga at det var systemer i filmene hans som han selv hadde oversikt over.

«Jeg forklarer det aldri», sa han en gang til The Guardian om det han gjorde. «For det er ikke noe som kan sies med ord. Det ville redusere det, gjøre det mindre.»

Slik ble Lynch også den som beviste at en filmskaper kan lage noe sterkt personlig, eksperimentelt og annerledes, og slå an overalt, stort, bredt, og varig. Det varige er nært forbundet med det mystiske.

Folk ble ikke ferdig med «Blue Velvet», «Twin Peaks», «Wild at Heart», «Lost Highway», «Mulholland Drive». De kommer til å fortsette å plukke på dem, diskutere dem og sitere dem i mange år fremdeles, selv om mannen som kunne, men ikke ville, forklare dem, har gått ut av tiden.

Det kommer ikke til å bli laget noe lignende igjen.