Da min femåring lærte å bruke øks

KRONIKK: LORELOU DESJARDINS

Fransk-norsk jurist, forfatter og mor

Da jeg hentet min fem år gamle sønn i barnehagen, kom han løpende mot meg og ropte:

«Mamma, i dag lærte jeg å bruke øks!»

Jeg lo litt og svarte automatisk «så fint, vennen min», uten å tro et sekund på det.

Selvfølgelig hadde han ikke brukt en øks.

Kanskje hadde han sett en øks på avstand, mens en voksen forklarte hva den ble brukt til, og andre voksne sørget for at barna sto trygt bak et gjerde.

Økser i Norge er jo vanlige, på hytter og i hus med peis.

De er skarpe, tunge og farlige.

Ingen ville vel la et lite barn håndtere en slik gjenstand?

HOGG, HOGG, HOGG: ««Mamma, i dag lærte jeg å bruke øks!», fortalte femåringen til skribenten. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Dagen etter fikk jeg sjokk. På veggen i garderoben hang det 20 bilder.

Ett av hvert barn, mellom tre og fem år gamle, alle smilende, konsentrerte, med små barnehender som holdt en ekte øks og slo den mot en kubbe.

Der var også min sønn, i regndress, midt i et slag.

Jeg er en forsvarer av den norske barndommen: natur, friluftsliv og tidlig selvstendighet.

Jeg elsker at barn er ute i all slags vær, at de får klatre, falle, bli sølete, fryse litt og lære å klare seg selv.

Jeg har selv gått på en streng fransk skole med mye press fra en tidlig alder, hvor vi måtte sitte mange timer på rad fra tre år gammel.

Vi fikk ikke lov å leke ute hvis det var regnvær.

«Tenk at du blir skitten!», sa min bestemor. «Ikke gå ut! Du blir kald.»

UT PÅ TUR, ALDRI SUR: Unger på tur i finværet i Trondheim i sommerferien. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Hver gang min franske familie spør «hva er poenget at sønnen din går i skogen i tre kilometer når de ikke kan lese? Han er jo fem år!», forsvarer jeg det norske systemet.

«Han har mye å utforske, svarer jeg.

«Jeg har full tillit i at jeg lærer å lese når tiden er riktig. I Norge er barn mye ute, og det elsker han.»

Jeg har smilt når jeg henter sønnen min og han er gjennomvåt av regn og gjørme.

Jeg har nikket anerkjennende når jeg får høre at han falt ned fra et tre, men klatret opp igjen.

Men en øks? Der gikk grensen, tenkte jeg.

Hva med farene? Hva om han skader seg alvorlig, eller skader noen andre? Jeg kjente hjertet hoppe over et slag.

Så tok jeg et steg tilbake. For sønnen min var stolt. Han snakket om øksen i flere dager.

«Mamma, jeg fikk til å kutte veden!»

NATUREN SOM LEKEPLASS: «Kanskje er det nettopp slik barn blir trygge: Ved å få prøve – ikke ved å bli beskyttet», skriver Lorelou Desjardins. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Han hadde opplevd mestringsfølelse, et ord jeg ikke engang hadde i vokabularet mitt før jeg flyttet til Norge. Han hadde gjort noe ekte, noe viktig, og mestret det.

Kanskje er det nettopp slik barn blir trygge: Ved å få prøve – ikke ved å bli beskyttet.

Da jeg vokste opp handlet barndommen først og fremst om beskyttelse og kontroll.

Der foreldre alltid er redde for at noe skal gå galt.

I Frankrike går barn sjelden ut uten voksne. De spiser pent, sitter rolig og får ofte høre: «Ne touche pas!» – «Ikke rør!»

Vi beskytter dem mot kulde, regn, skitt og skarpe gjenstander, og kanskje også litt mot livet selv.

I Norge er det motsatt. Her lærer barn tidlig at de tåler ting:

At kroppen tåler å bli våt. At de kan balansere, falle og reise seg igjen.

At de kan bruke verktøy som faktisk kan skade, og nettopp derfor må brukes med respekt.

At de må bite tennene sammen når ting blir tøffe.

Som fransk mor i Norge opplever jeg dette hver dag som et lite kultursjokk.

Og likevel, når jeg ser på sønnen min, begynner jeg å forstå hvorfor dette virker.

Han virker tryggere, mer nysgjerrig og friere enn franske barn. Han har lært at verden ikke er noe han skal frykte, men noe han skal utforske.

Det norske barneidealet handler ikke om prestasjon, men om erfaring. Ikke om å være flink, men om å klare seg selv.

Det er ikke alltid lett for oss utlendinger å forstå.

Vi som kommer fra kulturer der barna må være pene, høflige og beskyttede, må lære å gi slipp.

Å stole på at læring skjer også når det gjør litt vondt, og når klærne blir ødelagt.

Så hva er best? Når jeg ser bildet av sønnen min med øksen, ser jeg gleden i øynene hans.

Bildet henger nå på veggen hjemme.

Hver gang vi går forbi det sier jeg: «Se der, du som er så flink til å bruke øks!»

Og innerst inne tenker jeg: Kanskje det ikke bare er sønnen min som lærer noe i den barnehagen.

Kanskje jeg også gjør det om hvordan man blir litt mer norsk.