Byjubileet må også favne vår barbariske historie

DEBATT: For 300 år siden ble en kvinne i byen vår dømt til å miste hodet for å ha født i skjul. Hodet hennes skulle settes på en stake sentralt i byen.

Maritte sin triste skjebne skal ikke glemmes og utviskes i Stavangers jubileumsår. Den hører også med i byens historie. Foto: Shutterstock

I år feirer Stavanger at byen er 900 år. Da startet oppføringen av byens nye og prektige Domkirke. Noe vet vi har vi om byens eldste historie og utvikling, og kunnskapen øker etter hvert som hundreårene nærmer seg vår egen tid.

Men hva med viten og opplysninger om de utallige menn, kvinner og barn som har levd sine liv i Stavanger flere hundre år tilbake i tid. Det er lite. lite, bortsett fra dem som pekte seg ut i byhistorien med makt og innflytelse i f.eks. kirkelig, økonomisk og rettslig sammenheng, eller med ansvar for styring og forvaltning av bysamfunnet.

Alle de andre» – kvinner og menn, og gjerne i lavere samfunnsklasser som fikk hverdagene til å gå rundt og ansvar for for seg selv og sine nærmeste, de blir mest usynlige for oss.

Men ikke alle! Det var dem som forbrøt seg brøt kongens og myndighetens strenge og ofte nådeløse lover og paragrafer, og kom i konflikt med rettsmyndighetene.

De var mange, og i gamle rettsprotokoller fra 1600 tallet og framover blir vi som leser dem i dag tidsvitner til liv og skjebner for mange stavangerborgere langt tilbake i tid.

Fødte i skjul

En av dem var Maritte Olsdatter. Hennes sak gjaldt fødsel i dølgsmål, (i skjul) Hun var anklaget for å ha tatt livet av sitt nyfødte barn. For 313 år siden, den 11 juli 1712 sto hun for retten i Bytinget og byens gamle rådhus.

Saken ble innledet med aktors påstand – at Maritte Olsdatter på loftet, og i sitt
bosted i Kleven var skyldig i døden

til et nyfødt barn. Dette var hurtig oppdaget av vitner som forklare at Maritte var uten klær, og barnet uvasket og urent. Vitnene kunne også opplyse at hun fortalte om det som var skjedd. At hun ved fødselen: ...« iche havde haftt nogen hos sig ved barnefødselen, saalidis at det kom hinde hastig ofver om natten, saa at som hun sto på gulvet falt fosteret fra hinde dødfødt, og videre paa spørsmall om hun iche forhen hafde givet tillkiende for folch, at hun var frugtsommelig, svarede det hun nogen ringe tider (ikke) haftt sine maanedlige tider, tenchte derfor i sin enfoldighet at hun ikke hafde været frugtsommelig, og derfor holt det schiult hos sig self indtil det uforvarende er hinde ofverkommen at hun maatte føde, «

Vitnene var 4 dannekvinner (danske kvinner) og en jordmor. som fortalte at de ved undersøkelsen av det døde barnet fant at ...» ingen tegn har kundet finde paa det dødde barns legeme, at moderen forsetligvis hafde ombragt det,»

Dommerne var ubøyelige

Opplysningene fra dannekvinnene og Maritte påvirket ikke på dommerne.

At hun i sammenheng med svangerskaper og forestående fødsel ikke på forhånd hadde informert om dette til «ordentlige» beshichede (tilgjengelige muligheter) som hun og fosteret i saadant tilfald kunde betiene» – det var avgjørende for retten. Og hun ble dømt etter hele 5 paragrafer knyttet til datidens strenge strafferetts bestemmelser vedrørende hendelser som denne. « ... dømmes hun at miste hindis hals, og hindes hofved settis paa en stage.

Det var dommen. Halshugget, og hodet på en stake sentralt i byen. Til skrekk og advarsel for byens ca. 1400 innbyggere. Slik skulle Maritte gå ut av tiden. En ung og kanskje ensom og hjelpeløs kvinne. Vi vet hun var fattig. Det står innført i protokollen: «var ganske fattig og elendig og eiede knapt så meget hun kunne skjule seg med.» Vi vet også at barnefaren var en matros.

Det siste som er nedskrevet om Maritte er en melding i 1722. «Delikventen Maritte Olsdatter satt i fengsel i 5 år etter Høyesteretts dom, før hun ble henrettet.

Maritte sin triste skjebne skal ikke glemmes og utviskes i Stavangers jubileumsår. Den hører også med i byens historie.

Som kilder til dette innlegget er benyttet: Samlinger til Stavanger Historie – 3 bind, Stavanger Rettsprotokoller 1617–1722 og Stavanger kommune 1953.