Bort med pekefingeren

6 hours ago 5

De nye kvartalstallene fra Nav tyder på at Norge befester sin posisjon som verdensledende i sykefravær, særlig blant unge med psykisk uhelse. Det haster å finne bedre løsninger, men da trenger vi en mer nyansert fraværsdebatt.

Så langt har diskusjonen om frafall blant unge voksne omtalt vanskelige livshendelser, vonde følelser, helseplager og psykiske lidelser som om de var det samme. Det er det ikke.

Budskapet til unge folk klinger som et godt gammeldags «ta deg sammen», og er hverken kunnskapsbasert eller treffsikkert.

Følelser og diagnoser

For et ungt menneske med begynnende depresjon, kan en melding om å skjerpe seg være direkte skadelig. Budskapet treffer nøyaktig det samme såret som den depressive selvkritikken allerede gnager på, og gjør alt verre:

«Jeg suger, ingen liker meg, jeg kommer ikke til å lykkes». Det er nemlig ingenting lett med såkalte «lettere» psykiske lidelser.

Når vi som klinikere stiller diagnoser, må vi følge strenge kriterier i henhold til Verdens helseorganisasjons internasjonale diagnosemanual.

Dette krever grundige og strukturerte kliniske vurderinger av pasientens samlede situasjon. Hvilke symptomer beskrives, hvordan fungerer pasienten i sine relasjoner og aktiviteter og hvordan har dette endret seg den siste tiden? Hvordan er kontakten med pasienten i samtalen her og nå?

En depresjon innebærer nedsatt stemningsleie tap av energi og redusert aktivitetsnivå. Evnen til å glede seg, føle interesse og motivasjon blir svekket. Det er vanskelig å konsentrere seg, søvnen blir forstyrret og appetitten redusert. Selvfølelsen og selvtilliten rammes og forestillinger om skyld og verdiløshet er ofte til stede.

Tilstanden endrer seg lite fra dag til dag og kan følges av såkalte «somatiske symptomer» som motorisk treghet eller uro, tap av seksuallyst eller vekttap. Selv ved såkalt mild depressiv episode må to eller tre av disse symptomene ha vært til stede i minst to uker for å «oppnå» diagnosen.

Depresjon er noe helt annet enn å «føle seg deppa» eller å kvie seg for en vanskelig arbeidsoppgave. Det har heller ingenting med svakhet eller latskap å gjøre, og skyldes ikke manglende forståelse av verdien av å jobbe eller bidra i samfunnet.

Epler og pærer

En årsak til forvirringen om psykiske belastninger, plager og lidelser er NAVs fraværsstatistikk som baserer seg på registreringer fra sykemeldende leger.

«Psykiske årsaker» til sykemelding omfatter i dette systemet en rekke ulike tilstander.

Diagnostiserte psykiske lidelser som angst og depresjon finnes blant disse, men det gjør også såkalt «psykisk ubalanse situasjonsbetinget», «depresjonsfølelse» og «psykiske symptomer og plager» for å nevne noen.

Når alle disse tilstandene presenteres samlet i dramatiske medieoppslag, får vi en fraværsdebatt som blander epler og pærer. Ingen vet hvilke fenomener vi egentlig snakker om.

Det er selvsagt legitimt å diskutere ulike årsaker til at flere unge tilsynelatende rapporterer om psykisk uhelse og sykemeldes ved emosjonelle belastninger.

Dagens diagnosedrevne system (og språk) er heller ikke perfekt. Problemet er de overforenklede analysene der unges åpenhet om psykisk helse gjøres til en hovedutfordring, og der enkelte mer enn antyder at vi har psykologisert en hel generasjon til puslinger.

En slik debattlinje svikter svært mange unge folk med psykiske lidelser og helt reelle hjelpebehov. Viktige spørsmål om hvordan vi bedre kan hjelpe disse tilbake i skole og arbeid neglisjeres.

Gode nyheter

Det siste vet vi nå en god del om. Flere studier har dokumentert at strukturert psykologisk behandling som direkte adresserer muligheter og utfordringer i en jobbsituasjon, kan gi raskere tilfriskning og redusert sykefravær for folk med vanlige psykiske lidelser som angst og depresjon.

Samtidig har intensive og tverrfaglige behandlingsmodeller, slik som Individuell jobbstøtte (IPS), gitt nesten oppsiktsvekkende gode resultater for folk med mer sammensatte psykiske lidelser og sosiale vansker. Pasienter vi tidligere antok ville leve i varig uførhet og utenforskap, hjelpes nå inn i ordinært arbeid.

Her har det skjedd en liten revolusjon i de psykiske helsetjenestene. Der vi tidligere tenkte sekvensielt (først behandling, så på jobb) er det nå stor faglig enighet om at behandling og jobbrehabilitering bør skje samtidig.

Nøkkeloppdagelsen er at et godt arbeidsmiljø for de fleste har helsebringende effekter som kilde til både mestring, mening og tilhørighet.

Dessverre er de gode integrerte tilbudene for dårlig utbygget og bare tilgjengelig for deler av befolkningen og noen steder i landet.