Bløffer Putin? Lite tyder på at Russland forbereder bruk av atomvåpen.

Kan Russlands president Vladimir Putin ty til et atomangrep hvis vestlige missiler treffer russisk territorium? spør Fabian Rene Hoffmann. Bildet er fra et møte i sikkerhetsrådet 25. september. Foto: Aleksei Nikolsky, AP/NTB

Til tross for Russlands økte atomtrusselsretorikk tyder fraværet av troverdige forberedelser til et atomangrep på at truslene stort sett fortsatt er bløff.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Sist ut er debatten om bruk av vestlige langtrekkende våpen mot mål dypt inne i Russland. Kan Russlands president Vladimir Putin ty til et atomangrep hvis vestlige missiler treffer russisk territorium?

Til tross for Kremls alarmerende retorikk tyder bevis på at Russland ikke har noen umiddelbar intensjon om å iverksette et atomangrep.

Atomtruslene har aldri vært troverdige

Siden krigens begynnelse har vestlige beslutningstagere overvurdert troverdigheten av Russlands atomtrusler. Hver gang politikere har besluttet nye våpenleveranser, har de måttet forsikre seg om at utvidet hjelp ikke vil lede til et kjernefysisk armageddon. Hvis vi inntar en pragmatisk holdning, har Russlands atomtrusler aldri vært troverdige.

Den primære årsaken er at troverdige atomtrusler generelt er vanskelige å fremsette. Konsekvensene av et atomangrep kan være dramatiske, ikke bare for det angrepne målet, men også for landet som angriper.

Hvis Russland bruker atomvåpen, vil det være det første landet som bryter atomtabuet som har eksistert siden 1945. Det må regne med kraftige internasjonale reaksjoner og fordømmelse.

Et russisk atomangrep vil sannsynligvis bety slutten på støtten fra land som Kina, India og andre i det globale sør som har støttet Russland økonomisk og politisk siden krigen begynte. Av åpenbare grunner vil atomkrig ikke fremme utviklings- og vekstagendaene disse landene følger.

Må regne med et motangrep

Kina ville vært spesielt misfornøyd, ikke bare av økonomiske grunner, men også på grunn av frykt for atomspredning i egen region. Land som Sør-Korea, Japan, Taiwan og muligens Australia vil sannsynligvis utvikle økt interesse for å følge sine egne atomvåpenprogrammer dersom Russland krysser den kjernefysiske terskelen først.

Samtidig må Russland regne med et militært motangrep. Rapporter indikerer at USA har kommunisert til Russland at det vil gjengjelde konvensjonelt dersom Putin tyr til atomvåpenbruk, selv om angrepet er begrenset til Ukraina. Dette vil utvilsomt bety slutten for Russlands militære innsats i Ukraina.

Derfor kan praten om atomangrep på Berlin, London og Washington D.C., som ofte sees i russiske talkshow, lett avfeies som bløff.

Hvis Putin imidlertid ønsket å signalisere på en overbevisende måte at et russisk atomangrep var nært forestående, har han muligheter til å gjøre det. Han kan for eksempel beordre overføring av ikke-strategiske, eller taktiske, atomstridshoder fra sentrale lagre til fremskutte depoter og leveringssystemer.

For å avfyre et taktisk atomvåpen er dette nødvendig, fordi taktiske atomstridshoder normalt ikke er montert på missilsystemene som leverer stridshodene til målene. Disse bevegelsene vil utvilsomt bli oppdaget av vestlige etterretningstjenester. Også ikke-statlige analytikere vil kunne se dem gjennom satellittbilder og lokale kilder.

Putin kunne også ha beordret en atomøvelse der faktiske atomstridshoder brukes, i stedet for modeller som etterligner, som sett i øvelsen i mai 2024. I dette tilfellet ville signalet fra selve øvelsen blitt forsterket av handlinger som skaper tydelige forutsetninger for bruk av atomvåpen. I tillegg ville tiden mellom en mulig beslutning og utskyting av atomstridshoder blitt kortere.

Med andre ord ville Russlands atomtrussel vært umiddelbar og troverdig. Hvorfor har da denne typen signaler uteblitt?

Ønsker ikke aggresjon fra Moskva

Russland står overfor et dilemma: Ikke bare selve bruken av atomvåpen, men også forberedelsene til en slik handling kan få svært uheldige konsekvenser. Russlands partnere og nøytrale stater ønsker ikke aggressive atomvåpentrusler fra Moskva velkommen, noe de har gjentatt flere ganger.

Det er derfor en reell fare for at land som Kina og India kan distansere seg fra Russland på grunn av stadig mer aggressive atomtrusler, selv før faktisk atomvåpenbruk. Dessuten vil Vesten umiddelbart intensivere sine diplomatiske bestrebelser for ytterligere å isolere Russland, sannsynligvis med suksess. Dette ville ikke gagne Russlands krigsinnsats.

Dette er en utfordring for Russland. Mens russiske beslutningstagere innser at konstante trusler om atomangrep på europeiske og amerikanske byer er ineffektive, er det vanskelig for Moskva å sende troverdige atomsignaler gjennom faktiske bevegelser og utplasseringer av atomvåpen, uten å sette seg selv i en håpløs situasjon.

Russlands nåværende atomtrusler, fremsatt i sammenheng med den pågående diskusjonen om langtrekkende våpen og deres bruk dypt inne i russisk territorium, må ses i dette lyset.

Ingen konkrete forberedelser

At høytstående regjeringsmedlemmer, inkludert Putin selv, dukker opp på kamera for å komme med direkte atomtrusler, tjener primært til å gjøre Russlands atomtrusler mer troverdige. Samtidig unngår de å krysse terskler som kan fremmedgjøre viktige internasjonale partnere.

Denne gangen er det ikke bare programledere og eksentriske talkshow-gjester som fantaserer om atomangrep på vestlige land. Putin henvender seg direkte til et internasjonalt publikum. Likevel forblir den faktiske beredskapen til å bruke atomvåpen uendret. Det er ingen konkrete forberedelser på russisk side.

Vi bør derfor reagere rolig på atomtrusler fra Moskva. Selv om vi ikke helt kan utelukke muligheten for at Putin kan vurdere et atomangrep i fremtiden, vil vi sannsynligvis oppdage varslene tidlig og kunne reagere deretter. Moskva vil også ha interesse av å signalisere økt beredskap for sitt atomvåpenarsenal til verden for å øke presset på Ukraina og dets partnere.

Diplomatiske, politiske og – om nødvendig – militære tiltak kan deretter brukes for å påvirke Russlands beslutningsprosess og avskrekke atomeskalering.