Ble en av verdens raskeste kvinner til å nå Sydpolen alene

– Det er en stor prestasjon, sier polfarer Liv Arnesen om bragden.

– Hun fikk champagne når hun kom frem, og ligger nå i oppvarmet telt og hviler. Hun har det kjempebra og er veldig glad, sier hun.

Dybdalsbakk startet ekspedisjonen i desember og gikk for verdensrekorden. For å få til dette måtte hun nå sluttpunktet innen 30 dager.

På grunn av tøffe værforhold bestemte hun i helga for å ta det rolig den siste delen. Hun kom fram til mål natt til tirsdag norsk tid. Da hadde hun tilbakelagt 1130 kilometer og klatret nesten 3000 høydemeter.

– Jeg tror hun er kjempesliten, fordi hun har hatt det tøft akkurat rundt 88/89 grader hvor hun fikk «whiteout» og møtte på svære skavler. Da ser man ingenting og kan falle en del, sier Liv Arnesen til NRK.

– Det er som å gå i et melkeglass. Du ser ingenting, og det er nok det som er det tøffeste. Da greier du ikke gå så langt hver dag.

Andre eller tredje raskeste i verden

Arnesen gikk selv turen for 30 år siden og ble da verdens første kvinne til å gå den helt alene.

Mandag ble også norske Karen Kyllesø (21) tidenes yngste til å ta seg frem til Sydpolen alene. Hun brukte totalt 54 dager.

– Jeg gikk jo for 30 år siden og skulle bare gå og kose meg innover. Det samme gjorde Karen som gikk nå, men det er et press å gå for konkurranse, sier Arnesen om Dybdalsbakk.

– Hun er jo en tøff dame, så hun har presset seg skikkelig på slutten, det er helt klart. Vi er litt usikre om hun er den som har gått andre eller tredje raskest i verden. Det er litt finregning for å finne ut av.

Tenker ikke at hun er mislykket

NRK snakket med Dybdalsbakk i november, rett før hun skulle reise sørover for å forberede seg.

Da fortalte hun at en viktig motivasjon for ekspedisjonen var å inspirere den yngre generasjonen til å tørre å prøve ting, selv om det er en risiko for at de ikke får det til.

– Ikke å være så vanvittig redd for å feile, for hva skjer om du ikke får det til? Enn om jeg ikke klarer verdensrekorden? Da tenker jeg «Fy fader, jeg har jo den opplevelsen og en utvikling. Jeg har fått utfordret meg selv, og gått for det jeg hadde lyst til.», sa hun.

– Jeg tenker ikke at jeg er mislykket på grunn av det. Men hvis ikke du satser og tør å prøve, så vil du heller ikke få noen utvikling.

Turen har også vært meningsfull på en annen måte for Dybdalsbakk. Hun har gått for sin gode venninne Marianne, som har uhelbredelig eggstokkreft.

– Dette har ikke bare vært en fysisk og mental test, men også en reise for å gjøre en forskjell. Marianne har vært min motivasjon hele veien, og jeg håper at denne turen kan bidra til å sette søkelys på kreftforskning og på kampen mot eggstokkreft. Jeg går for oss begge, sier hun i en pressemelding.