Bestemor på anbud?

Hjemmetjenesten ble innført i Norge på 1960-tallet, men det var først i 1980 vi fikk vi en offentlig kommunal hjemmehjelpstjeneste slik vi kjenner den i dag.

Hjemmesykepleien skal sikre at eldre og personer med funksjonsnedsettelse skal få den nødvendige omsorg, personlig pleie og praktisk hjelp på en måte som er tilpasset den enkeltes behov. Uansett om man har pårørende eller ikke.

Noen ganger kan man ha behov for litt ekstra hjelp for å komme over «kneika», etter en innleggelse på sykehus eller ved annen sykdom. Andre ganger kan hjelpen bli langvarig og opptil flere ganger i døgnet, ja noen ganger helt til livet tar slutt.

Det er ulike hjelpebehov blant de eldre, og hjemmetjenesten stiller også opp hjemme hos de som er rusavhengige og/eller psykisk syke.

På denne måten gir våre dyktige ansatte i hjemmetjenesten våre innbyggere; trygghet.

Hjemmetjenesten innretter seg etter den enkeltes behov. Frem til behovet endrer seg så mye at man må flytte til servicebolig, omsorgsbolig eller på sykehjem. Jeg frykter at vi med forslaget til Høyre i vår kommune, med å «sette bestemor på anbud», vil gjøre tilbudet til våre syke og eldre dårligere, fordi; Vi risikerer at det blir uoversiktlig for sykehusleger, fastleger og pårørende, som skal ha kontakt med de ulike hjemmetjenestene/private firmaene, som det da vil oppstå.

Etter en sykehusinnleggelse, så kan du da bli spurt; «Hvem ønsker du skal komme hjem og hjelpe deg når du kommer hjem i ettermiddag?»

Vi bør slippe å ta stilling til dette i en sårbar situasjon, da man har mer enn nok med å være syk. Det siste vi trenger i en sårbar situasjon er utrygghet.

Jeg har lyst til å bruke uttrykket, «jo flere kokker, jo mere søl». Ta for eksempel fastlegen som skal gi en beskjed til hjemmetjenesten, om endring i medisiner, eller andre tiltak rundt pasienten. Hvem skal de sende beskjeden til? Kommer den til rett «firma» eller har pas endret «firma» siden sist? La oss være sikre på at beskjedene kommer frem i rett tid og til dem som skal ha beskjeden. La oss minske mulighetene for feil. Jeg frykter ansvarspulverisering.

Hvem av de private vil ha de «tyngste» mest ressurskrevende pasientene? De som må ha besøk 6 ganger daglig, som trenger hjelp til det meste og er mer tidkrevende? Eller hva med brukere det er lang kjørevei til? Eller de som av ulike årsaker er ekstra krevende å være hos? Hvem vil ha de pasientene som trenger 2 pleiere på besøk av gangen? Brukere som krever tid, som gir lite inntjening da man ønsker å tjene penger og rekke flest mulig pasienter?

Blir det som med de private sykehusene, som tar operasjoner som krever få eller ingen innlegsgelsesdøgn, så får det offentlige ta de tyngste mest ressurskrevende brukerne?

Ved en privatisering kan det oppstå tvil om habilitet, hensikt og troverdighet til den eller de som skal anbefale en tjeneste innen hjemmesykepleien. Beslutninger og råd skal taes basert på pasientens beste, ikke utifra økonomiske interesser.

Arbeiderpartiet i Kristiansand ønsker derfor at hjemmesykepleien skal fortsette med å være et kommunalt ansvar.

Jeg vil sitere den engasjerte KrF politikeren, Arvid Dan Kvanes, som bokstavelig talt har «skoan på» . Han skriver i sitt innlegg i Fvn 16 okt. ; «Ingen må røre den fantastiske hjemmehjelpsordningen. Det er ikke en menneskerett å få gratis hjemmehjelp gjennom en privat aktør, men det er en menneskerett at kommunen gir hjelp til dem som har behov for dette, ikke minst de eldre».

Er man eldre og syk, skal man slippe å navigere i et uoversiktlig landskap som privatisering her kan føre til. Ansvaret for hjemmesykepleien bør ligge på det kommunale, så kan vi som brukere kjøpe private tjenester til hyggelige gjøremål. Men ulike hjelpebehov grunnet alderdom og sykdom, bør være et felles offentlig ansvar.