Ber kommunene kaste silkehanskene i strandsonen: – Prekært å stanse nå

– I over 60 prosent av nedbyggingssakene er det er gitt dispensasjon. Det er en enorm utfordring.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen presenterer Østmarka nasjonalpark. Nå er det strandsonen han vil redde. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

De siste ukene har Aftenposten vist hvordan strandsonen er blitt gradvis bygget ned. Brygge for brygge, år for år.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) erkjenner problemet. Han retter pekefingeren mot kommunene og mener de har en stor jobb å gjøre for å hindre at mer strandsone forsvinner.

Særlig gjelder dette rundt Oslofjorden. Her er bare 30 prosent tilgjengelig for allmennheten. Det er minst i landet. Men utfordringen er stor overalt, sier Eriksen.

– Dette handler egentlig om at bit-for-bit-nedbyggingen som har pågått i lang tid, tross et generelt byggeforbud i strandsonen, er en problematikk vi må til livs.

– Burde dette vært tatt tak i tidligere?

– Det enkle svaret er ja.

Problemet, utdyper han, er at kommuner kan gi dispensasjondispensasjonHvis du ønsker å bygge, rive eller endre noe som er i strid med lov og regulering, må du søke om unntak. fra det generelle byggeforbudet. Selv om private tar seg til rette og det skjer ulovlig nedbygging, er det virkelige problemet den lovlige nedbyggingen som kommunen godkjenner.

– Over 60 prosent av nedbyggingssakene vi ser, er saker hvor det er gitt dispensasjon fra gjeldende arealplan. Det er en enorm utfordring.

Ormøya utenfor Oslo nå og for over 50 år siden – et eksempel på nedbyggingen av norsk strandsone. I dag ligger det tett i tett med badehus, trapper og flytebrygger her.

Oslofjorden har strengeste vern

I dag finnes retningslinjer som deler strandsonen inn i ulike vernesoner. De handler om hvor mye bygging og menneskelig aktivitet det er i områdene.

I byer og tettsteder er det ofte høy byggeaktivitet. Her er det gjerne strenge regler for hva som kan bygges. I områder med mindre aktivitet kan det være lettere å få tillatelse til byggeprosjekter.

Som kartet under viser, ligger alle kommunene i Oslofjorden i den strengeste kategorien. Likevel gis det for ofte dispensasjoner til bygging, mener Eriksen.

Nytt verktøy

Til tross for retningslinjene mener ministeren at kommunene mangler verktøy for å legge til rette for tilgjengelighet i strandsonen.

Regjeringen gjør sitt for å hjelpe, sier Eriksen og viser til en ny tilskuddsordning.

Natursats skal gi kommunene penger til å rydde i gamle arealplaner. For eksempel ved å endre planer så de bedre ivaretar hensynet til naturen, eller lage helt egne planer som skal skåne naturen for utbygging. Rundt 150 kommuner har søkt om tilskudd.

– Det åpner for å kjøre en mer prinsipiell, strengere og mer helhetlig forvaltning. Vi forventer at kommunene tar dette i bruk.

Hvis ikke må de vurdere andre grep, sier han.

– Dette haster.

Allemannsretten slår fast retten til ferdsel og opphold i utmark, uavhengig av hvem som er grunneier. Den kan likevel være vanskelig å tolke, særlig når du møter hindre i strandkanten. Foto: Charlotte Førde Skomsøy

Naturen må ivaretas

Men det er ikke bare-bare å åpne store naturområdene for ferdsel. Et viktig hensyn handler om sårbar natur og dyreliv.

Eriksen vedkjenner at ferdsel må kanaliseres på en fornuftig måte hvis dette skal gå.

Løsningen hans er å lage egne soner for ferdsel, periodisk skjerming eller særskilte regler i sårbare områder.

Dette har vi etter hvert gode erfaringer med, sier han og viser til Østmarka nasjonalpark.

– Det var en spesiell prosess. Det er et veldig godt brukt område, hvor vi samtidig har innført en av de strengeste vernekategoriene.

– Voksen jobb

Hva så med staten?

Ministeren er åpen for at den kan bli bedre på å forvalte strandsonen, men det er kommunene han har mest å utsette på:

– Vår oppfordring er veldig tydelig. Det er kritisk viktig at kommunene forvalter strandsonen strengt.

Eriksen viser til et brev sendt fra kommunal- og distriktsministeren i fjor.

Her står det at det er retningslinjer og kommunale planer som skal avgjøre hva som skjer med strandsonen, ikke dispensasjoner.

– Men det er en voksen jobb å gjøre?

– Ja, vi har en stor jobb å gjøre. Spesielt i strandsonen, men også i naturen generelt. Nedbyggingen går ikke bare ut over naturen, men også tilgangen vår til den og mulighet for fellesskap. Derfor er det prekært å stanse nå. Og det handler ikke om mangel på gode hensikter.

– Når vi har hatt vern i flere tiår og man nå konstaterer at det aldri har vært bygget mer ned, er det et dilemma vi må ta innover oss.