Behov for kommuneevaluering

Kommunesammenslåing er bra for innbyggerne, hevder forfatter Jørgen M. G. Grønneberg i en artikkel i avisen Budstikka 3. oktober. Der bruker han en metafor om keiser Augustus og hans anbefaling om å innskrive hele verdens befolkning i manntall. Hans sammenlikning med kommunalminister Sanner og Høyre-regjeringens kommunereform faller særdeles uheldig ut. Mens keiser August fikk opprettet Pax Romana, den romerske fred, skapte Sanners tvangssammenslåing av kommuner ufred, folkeopprør, steile fronter mellom parter, og betydelige utfordringer for de gamle kommunene som bydeler i en nyopprettet storkommune.

La oss ta noen eksempler på hva som har skjedd:

Marnardal: Forslag om nedleggelse av barneskolen i Laudal

Nedleggelse av korttidsavdelingen ved sykehjemmet Marnarheimen

Søgne: Forslag om nedleggelse av Langenes og Tinntjønn skoler

Et betydelig antall pleietrengende eldre er flyttet ut av sin gamle kommune

Songdalen: Forslag om å legge ned Rosseland skole og flytte ungdomstrinnet i Finsland ned til Songdalen ungdomsskole

Gradvis nedleggelse av Songdalstunet med sentralisering av kjøkken

Dette er bare en liten del av de endringer som disse gamle kommunene har opplevd etter kommunesammenslåingen, som i alle tre kommuner ble foretatt mot innbyggernes vilje. Marnardal var f. eks. den av de gamle kommunene med den dokumentert klart største motstanden mot sammenslåing (klart flertall i alle deler av kommunen). Og som gjentatte ganger krevde folkeavstemming, men aldri fikk det. I Søgne har kommunale avgifter, gebyrer og skattenivå økt betydelig, og i Songdalen har hjemmehjelpstjenesten fått større problemer med å gi de eldre et tilfredsstillende tilbud. Dessuten sliter lange avstander, spesielt i Finsland, på hjemmehjelperne.

Den høye lånegjelden i den sammenslåtte storkommunen Kristiansand innebærer en ikke ubetydelig finansiell risiko, skriver kommunen selv i siste økonomiplan.

Bare betjeningen av renter på netto lånegjeld (kr 8,4 mrd) utgjør over 1 mrd kr per år, og betjenes over kommunens driftsbudsjett. Dette tvinger frem kutt i tjenesteytelsene, og utgjør 12,4 pst. av driftsbudsjettet.

Det er lite som tyder på at forholdet er vesentlig annerledes i den sammenslåtte storkommunen Lindesnes, der Marnardal kommune, i likhet med Søgne og Songdalen kommuner, hadde solid og oversiktlig økonomi.

På årets kommuneindeks fra Agenda Kaupang, som måler og sammenlikner både kostnader, tjenestekvalitet og finanser i alle norske kommuner, er gjennomsnittet av antall innbyggere på de 25 første plassene 9852 innbyggerne. Den største kommunen består av 27.028 innbyggere. 22 av de kommunene med høyest tjenestekvalitet har dermed færre innbyggere enn gamle Søgne kommune hadde. Det er således en grunnleggende feil når storkommuneforkjempere som Grønneberg med religiøst patos benytter enhver anledning til å agitere for storkommunen. Enhver kommune er til for innbyggerne, og det er deres opplevelse av kommunen de bor i som for dem teller. Og da er bildet langt mer nyansert enn Grønneberg og andre formidler.

Det må også presiseres at kommunereformen ikke var en «anmodning fra daværende kommunalminister Sanner», men en instruks. Folket i Søgne og Songdalen sa ved avstemninger og kommunestyrevedtak nei til sammenslåing. Likevel ble de gjennomført med tvang, der lokaldemokratiske spilleregler ble satt til side. En politisk og samordnet maktelite som ikke ville lytte til folket, sørget med de fleste midler for at reformen ble gjennomført lokalt.

Det er derfor nå naturlig for regjeringen å oppnevne en evalueringskommisjon, som på uavhengig basis skal vurdere om sammenslåingene har vært vellykket. Slike gjennomganger skjer jo overalt når noe har blitt endret, og hvorfor skulle man ikke foreta en slik vurdering etter en så omstridt reform som her har skjedd? Dersom kommisjonens gjennomgang viser at sammenslåingen har vært mislykket, må det resultere i en ny kommunestruktur. Denne vil være enklere nå å gjennomføre, etter de siste endringene i Inndelingsloven.