Behov for endra bufefokus i norsk naturforvaltning

I sin kronikk her i Fvn 6. februar lufter Åse Marie Søisdal mange interessant tanker om norsk bufehold, og sveiper også innom min kronikk av 28. januar om behovet for store rovdyr i vår natur. Jeg deler fullt ut hennes syn på fastlåste tankemønstre i rovdyrdebatten, og behovet for å se mer kritisk på hvordan bufeholdet praktiseres. Likeså er jeg opptatt av dette bufeholdet i vår matforsyning, og at sauen gis forkjørsrett foran hensyn til villrein og store rovdyr har jeg berørt tidligere.

Åpen

Søisdal har stor forståelse for sauebøndene, og det har også jeg. Gjennom mer enn 30 år som viltforvalter i Agder hadde jeg et tett og opplevd godt samarbeid med bufenæringen, blant annet gjennom skadeforebyggende innsats. Gjennomgående har jeg opplevd sauebønder som seriøse og opptatt av god dyrevelferd, men har sjøl og ikke minst i tett dialog med Mattilsynet sett at det er rikelig med brudne skår også i denne bransjen. Under reinsjakt i våre heier har jeg møtt folk som legger ned stor innsats i sin ettersanking av innrapporterte savnede dyr.

Det er mye jeg kunne tatt opp her, men skal begrense meg til følgende temaer: Sauebeiting som fører til overbeitede og uspiselige «ørkener» av finnskjeggheier, saueholdet som distriktsnæring og hvordan dyreavl med sikte på økt kjøttproduksjon har skapt dyr lite tilpassa ulendt natur. I tillegg har sterk konsentrasjon av bufeholdet medført økt behov for saltslikkesteiner, som utgjør episentra for smittespredning av sykdommer og parasitter til hjortevilt, som villrein.

De fleste tenker positivt om bufeholdet som en næring som skal bidra som distriktsnæring og opprettholde bosetningen i grisgrendte strøk. Få tenker på Stavanger i en slik sammenheng, men det er den kommunen i Norge som gjennom noen år holder flest vinterfora sau. I tidligere tider beitet sauen seg fra bygda opp til fjellet, nå kjøres de i titusener i bil opp til et høyfjell som knapt har våkna av vinterdvalen. Jeg har sett hvordan områdene sør for Rosskreppfjorden ser ut på tidlig sommer, og på mine mange turer innover i disse heiene sett enorme tepper av uspiselige finnskjeggheier som står igjen etter den harde sauebeitingen. Forskerne har vist hvor lite mangfold som står igjen i fjellvegetasjonen grunnet det harde beitepresset av sau. Fagfolk har påpekt at det er altfor store tettheter av sau i store deler av denne heia, men den politiske viljen til å styre dette har vært fraværende.

For 50 år siden var bufeholdet i stor grad en del av gardsdrifta i distriktene, men etter hvert ble næringen mer spesialisert på færre driftsenheter. Bruk av saltslikkesteiner var heller ikke vanlig før, men brukes nå primært for å forenkle tilsynet med dyra som holdes mer samla.

Jeg har vært med og ledet prosjekter i Agder og Rogaland hvor dødspeilesendere ble brukt for å avdekke tapsårsaker for bufenæringen i utmarka. For særlig på skogsbeite kan det være vanskelig å finne døde dyr i tide og avdekke tapsårsaken før fluemarken har gjort den jobben umulig. Heller ikke er det lett å spore opp kadavre uten godt trenede hunder. Bakgrunnen for dødspeileprosjektene våre var mange påfølgende år med svære tapsprosenter på utmarksbeite. Det var næringa som gjerne initierte disse og nok hadde en forventning om at rovviltets innhogg skulle være stort og nå bevises. Slik var det imidlertid ikke.

Terrenget vårt var det som forsynte seg av den klart største andelen av tapene, ofte i form av skårfester, underjordiske bekker og naturligvis svært mange ryggvelt. Den moderne sauen klarer ikke å komme seg på beina om den velter, og den døden som følger er langt mer lidelsesfull enn et effektivt nakkebitt av jerv eller strupebittet til gaupa!

Men det er dessverre lite vilje til å debattere denne dyrevelferdsutfordringen. Av de mange tusen sau og lam som tapes på utmarksbeite årlig, er det en mindre del som kan føres tilbake til rovvilt, men det er denne mindre delen som får samfunnets og politikernes fokus. Ja, vi trenger en stor debatt om vårt bufehold og hvordan det skal gjøres bærekraftig, og det er politikerne og næringsorganisasjonene som må løfte den, for brukerne er her kun pianister.