Barndom til salgs: Utenforskap i en tid styrt av skjermer, status og skjulte regler

Det som en gang var en tid for lek, utforsking og tilhørighet, preges i dag i stadig større grad av prestasjon, digitalisering og utenforskap. I en tid der algoritmer, influensere og foreldrenes frykt for å falle utenfor bestemmer stadig mer, må vi våge å spørre: Hva skjer med barndommen – og hva kan vi som voksne gjøre med det?

Fra pinner til pekeskjermer

Som barn på 80- og 90-tallet trengte vi ikke så mye for å ha det gøy. En pinne ble et sverd, en sølepytt ble et hav. Barndommen var analog, kroppslig og uregulert. I dag, i 2025, får barn ofte nettbrett før de får tannfelling. Skjermbruk dominerer både hjemme og i barnehage, og leken skjer stadig oftere innenfor ferdiglagde rammer. Ifølge WHO (2019) bruker barn i snitt over 7 timer daglig foran skjermer – og mye av denne tiden er passiv.

Samtidig har leken – selve kjernen i barndommens utvikling – fått trangere kår. Vi ser at barns lek i økende grad handler om å gjenskape det de har sett på skjerm, og mindre om egne ideer. Barndommen blir kommersialisert. Det handler ikke lenger bare om hva du vil leke, men hva du har å leke med. Hvem har siste versjon av Roblox? Riktig sekk? De riktige klærne? Og hva tenker egentlig naboen?

Et nytt utenforskap

Utenforskap handler ikke lenger bare om språk, økonomi eller funksjonsevne. Det handler også om usynlige sosiale koder, påvirket av trender og digitale statusmarkører. Når barns sosiale verdi knyttes til utstyr, apper og image, skyves mange ut før de får sjansen til å være med. Den lekekulturen barna skaper sammen, blir i økende grad styrt av markedskrefter – ikke av barns egne behov.

Dette skaper et stille utenforskap. Barn som ikke «passer inn» i skjermverdenens univers eller som ikke får delta i statuslekene, faller utenfor. Ikke fordi de mangler lekekompetanse, men fordi reglene har blitt endret av noen helt andre – markedsførere, tech-selskaper og voksne som ikke tør å si nei.

Voksnes rolle: Fra tilskuere til tilretteleggere

I møte med dette landskapet må vi voksne våge å ta stilling. Vi kan ikke lenger være passive tilskuere mens barndommen pakkes inn i sponsede samarbeid og algoritmer. Vi må være veiledere, ikke bare for våre egne barn, men i fellesskap med hverandre.

I barnehagen har vi et unikt utgangspunkt. Her møter vi barn og foreldre i deres hverdag – ikke som kunder, men som medmennesker. Det er her vi kan starte de viktige samtalene: om leken, om grenser, om skjermbruk og om hvordan vi sammen kan styrke barns sosiale fellesskap.

Det handler ikke om å være mot teknologi, men om å sette barndommens behov først. Det betyr å gi plass til ustrukturert lek, åpne for sanselig og kroppslig læring, og styrke relasjoner – ikke bare ferdigheter. Når vi inviterer foreldrene inn i dialog, deler bekymringer og bygger felles forståelse, står vi sterkere.

Barndommens landskap – vi former det sammen

Barndommen trenger voksne som tør å stå imot strømmen. Som våger å si at det viktigste ikke er hvem barnet følger på TikTok, men hvem det har ved siden av seg i leken. Som forstår at ekte inkludering skjer i møtet mellom mennesker, ikke mellom skjermer.

Utefag, dramafag og leken må få tilbake sin naturlige plass i barns liv. Ikke som pause fra læring, men som selve fundamentet. Det er i møtet med andre, gjennom kropp og fantasi, at barn utvikler språk, sosial forståelse og identitet.

Hvis vi skal forhindre at barndommen blir et produkt som formes av andres forventninger, må vi være tydelige voksne – sammen med foreldrene. Vi må våge å spørre: Hva slags barndom vil vi egentlig at barna våre skal ha?