Barn av UD-ansatte er ikke rettsløse

Vi starter ikke med blanke ark når det gjelder å tilrettelegge for våre ansattes barn, skriver Leni Stenseth i Utenriksdepartementet (bildet). Foto: Jonas Been Henriksen, NTB

Fra Aftenpostens artikler kan man få inntrykk av at diplomatisk immunitet gjør at barn av UD-ansatte er rettsløse. Det stemmer ikke.

Den siste tiden har Aftenposten belyst forholdene for barn av norske diplomater i utlandet. Dette er en viktig debatt som vi ønsker velkommen.

Hvorfor bor flere hundre norske barn utenlands med sine UD-foreldre? Hva gjør Utenriksdepartementet for disse barna? Og står diplomatisk immunitet i veien for vår oppfølging?

En global utenrikstjeneste

Norge har rundt 90 utenriksstasjoner, fra Reykjavik i nord til Canberra i sør. Her jobber rundt 600 norske diplomater, utsendt fra UD og andre departementer, og 1100 lokalt ansatte. Sammen med 750 ansatte i Oslo utgjør de Norges utenrikstjeneste.

Utenrikstjenesten representerer hele Norge. Da må hele Norge være representert i utenrikstjenesten. De som jobber for Norge i utlandet, skal være som nordmenn flest: foreldre og barnløse, 30-åringer og 60-åringer, enslige og par, skeive og streite.

Mange av våre diplomater har barn. Men det noen kaller UD-barn, er først og fremst barn. Vanlige barn med vanlige foreldre, selv om foreldrene har en litt uvanlig jobb.

I dag bor rundt 400 barn utenlands med sine UD-foreldre. Noen for ett kort opphold, andre for flere lengre opphold.

Hvis familien bor i Europa, kan livet på mange måter ligne det de er vant til fra Norge. Andre er i Afrika, Asia eller Midtøsten med en mer krevende sikkerhetssituasjon.

Flere av våre ansatte er også på steder hvor forholdene ikke ligger til rette for at familien kan være med. Partner og barn må da være igjen i Norge med de utfordringene det gir. Alle disse barna har sine opplevelser og historier.

Gjør mye – kan gjøre mer

Vi har et fleksibelt system som kan ta hensyn til familiens ønsker om å bli i Norge i lengre perioder. Men vi er åpne om at en karriere i utenrikstjenesten får konsekvenser for hele familien, også barna. Livet som diplomatfamilie byr på unike muligheter og utfordringer. Det kan være krevende for barn både å flytte ut og å komme hjem igjen til Norge.

Rotløshet, brutte vennskap og skifte av skole, språk og kultur kan være vondt.

Vi vet at det har vært situasjoner hvor enkeltbarn ikke har hatt det så bra som de skal, enten på grunn av situasjonen i vertslandet – krig, politisk uro eller naturkatastrofer – eller på grunn av forhold i familien.

Pandemien for noen år siden var også vanskelig for mange familier. Mens UD hjalp norske borgere hjem fra utlandet, ble våre ansatte på post, mange av dem sammen med sine barn. Noen av disse levde under langt mer inngripende restriksjoner enn det vi hadde i Norge.

Flere av våre ansatte har fortalt oss at vi kunne ha håndtert deres situasjon under pandemien bedre. Det har vi lært av.

Vi er alltid åpne for innspill til hvordan vi bedre kan ivareta våre utsendte og deres familier.

Ragnhild Bjørnsens forskning på dette feltet har vært viktig. Den har blant annet bidratt til å forbedre hvordan vi følger opp våre ansattes barn når de kommer hjem.

Anna Tresse, som vokste opp delvis i utlandet, har flere forslag til hvordan vi kan gjøre barnas utenlandsopphold bedre. Dette ønsker vi velkommen!

Lærer av innspill

Som en del av vårt ansvar som arbeidsgiver, og i konsultasjon med de ansattes tillitsvalgte og interesseorganisasjonen for ektefeller og partnere av UD-ansatte, gjør vi allerede mye for å legge til rette for livet som barn og ungdom i utlandet. I dag tilbyr vi blant annet:

• Familiekontakter på hver utenriksstasjon.
• Samlinger for barn og ungdom før utreise og etter hjemkomst til Norge.
• Støtte til språkopplæring for barn.
• Tilrettelegging for at skole- og barnehagetilbudet skal være mest mulig likt det barna har i Norge.
• En familieportal med nyttig informasjon om utenlandsoppholdet.
• En døgnåpen kontakttelefon for helsespørsmål og helseundersøkelser før utreise.
• Tilrettelegging for at barn ikke skal flytte midt i skoleåret, og at de skal få gå på samme skole de gikk på før, når de kommer hjem.

I dette arbeidet drar vi stor nytte av forskning, og vi lærer av innspill fra barn som har vært med til utlandet. Jeg håper at de som var barn av UD-utsendte for 10, 20 eller 30 år siden, vil se at vi gjør mer i dag enn før – og jeg er sikker på at de også kan peke på ting vi kan gjøre bedre.

Diplomatisk immunitet

Fra Aftenpostens artikler kan man få inntrykk av at diplomatisk immunitet gjør at barn av UD-ansatte er rettsløse. Det stemmer ikke.

Mange land har ikke en rettsstat slik vi er vant til. Den diplomatiske immuniteten – som er en del av de felles internasjonale reglene for diplomati – er en viktig beskyttelse for våre utsendte diplomater. De skal ikke kunne utsettes for represalier fra vertslandets myndigheter hvis de samme myndighetene misliker norske diplomaters arbeid for norske interesser. Derfor har også norske diplomaters barn samme immunitet.

Denne immuniteten betyr i korte trekk at utenlandske myndigheter ikke uten videre kan rettsforfølge eller bruke tvang overfor norske diplomater – eller deres barn. Men våre diplomater er omfattet av norsk lov og skal respektere loven i landet de bor i. Immuniteten er ikke til for å frata hverken diplomater eller deres barn deres rettigheter.

Det norske diplomatmiljøet i utlandet er ofte preget av små forhold med tett kontakt mellom foreldrene, tettere enn mellom kolleger i Norge. Vi ser hverandre når vi bor utenlands. Hvis ansatte i UD blir kjent med at barn er utsatt for omsorgssvikt, har vi en lovfestet plikt til å varsle barnevernet i Norge, uavhengig av barnas eller foreldrenes diplomatiske immunitet. Dette er den samme plikten som andre offentlig ansatte har.

Viktige historier

Barn som har deler av sin barndom i utlandet, har en annerledes og noen ganger krevende oppvekst. Vi skal være lydhøre for historiene fra disse barna, enten de kommer nå eller når barna er blitt voksne. Men vi starter altså ikke med blanke ark når det gjelder å tilrettelegge for våre ansattes barn.

Det er foreldrene som har omsorgsplikt for sine barn. Det endres ikke når mor eller far er diplomat. Det UD kan gjøre, allerede gjør og vil gjøre mer av, er å legge til rette for at barn som blir med våre ansatte til utlandet, ivaretas på best mulig måte.