Bakgrunnen for at noen barn ikke deler sine dypeste tanker

Dokumentarfilmen om Mads «Ibelin» Steen var Emmy nominert i kategorien «ExceptionalMerit In Documentary Filmmaking», men til manges forundring glapp prisen for noen dager sida.

Hvem har ikke hørt om gutten som led av en muskelsykdom som gjorde ham avhengig av rullestol, og hvor foreldrenes frykt blant annet var at sykdommen skulle gjøre ham til en ensom gutt. Dette skulle senere vise seg å være en grunnløs frykt da det etter Mads sin død ble kjent at han faktisk hadde et svært så innholdsrikt liv. Om ikke i den virkelige verden, så i sin spillverden. Som «Ibelin» var han en del av et virtuelt samfunn som ga ham ekte venner, forståelse og aksept. Det er ikke slik at man alltid lærer noe av sterke personlige historier, men jeg skimter en forståelsesramme vi kjenner til og som kan være greit å trekke fram nå og da.

Mads Steen lurte ikke foreldrene sine, han bare valgte å holde sin nye verden hemmelig for dem. Gamingen hans var synlig, men verdenen han deltok i var usynlig for familien hans og omgivelsene generelt. Det er ikke nytt at barn spiller seg mentalt vekk gjennom ulike hobbyer som eksempelvis gaming, men hvor mye vet vi om virkelighetsflukter som ikke er synlige?

Jeg vil trekke ut to paralleller i denne sammenheng. Hva er bakgrunnen for at noen barn ikke deler sine dypeste tanker, og hvordan kan en mental løsrivelse fra virkeligheten forstås?

Har det noen gang falt oss inn at barn kanskje tenker at vi voksen ikke alltid har godt av å vite hva som surrer i hodene deres? Med fare for at de blir tillagt egenskaper som ikke stemmer, så er barnet likevel modig nok til å holde sine innerste følelser for seg selv. Det alene er en overlevelsesstrategi som faktisk forutsetter gode kognitive evner.

Kan det også være at barn er tause fordi de er lei av at voksne til stadighet bommer på hva de egentlig vil for seg selv. Og hvilken vei tar barn og unge som finner de voksnes formaninger fulle av feil, og ytterst kjedelige? Jo, de velger motsatt av det vi ber dem om.

I taushet ligger kanskje også et ønske om å gjenvinne en tapt kontroll og finne trygghet. Hvis disse elementene er vanskelig for barnet å finne i den virkelige verdenen i lag med venner og familie, så er kanskje neste steg å skape en fiktiv arena hvor en kan hente disse elementene inn igjen. Da skjer en mental virkelighetsflukt, eller sagt på annen måte, en imaginær verden kan være skapt.

Imaginære verdener er langt fra forbeholdt yngre barn i barnehage og tidlig barneskole. Selv ungdommer finner sine egne verdener å «leve» i, og disse inneholder alt annet enn fabeldyr og andre mytologiske skapninger skal vi tro ungdommene selv. Deres nye verden er like naturtrosom den virkelige verden, og jeg tror ungdommene bruker deres reelle miljø som kulisser.

Akkurat som i de fleste gaming-spill. Det vil si at fysiske steder som bysentrum, McDonalds, kinoen, skateplassen, ungdomsklubben, skolen og hjemmet blir terrenget i den nye verdenen. Den store forskjellen nå er at barnet selv sitter med kontrollspakene. Det overordnede målet tror jeg fremdeles handler om å gjenvinne trygghet, men etter nye tilpassede spilleregler. Slike fiktive verdener kan også voksne skape når de søker trygghet, eller ønsker å løsrive seg fra det kjedelige. Da kaller vi det gjerne «å koble ut», for ikke å bli sett på som rar.

En imaginær verden kan også være et tilfluktsrom hvor barn rømmer fra ulike typer krisetilstander i form av omsorgssvikt, mobbing m.m. Har de ikke opplevd forståelse ved omgivelsene har vært både døve, blinde og tafatte for uttrykkene deres, så er det kanskje like greit å trekke seg tilbake for en mental, men kontrollert omgruppering. En gjenvunnet selvkontroll i den nye verdenen skaffer dem et virtuelt overtak, nå må de bare lære seg å bruke det konstruktivt. Skulle ungdommen komme til et punkt hvor hen føler seg uovervinnelige, og søken etter hevn på reelle personer blir det dominerende, har vi fått et problem!

Da kan fort grensen mellom fiksjon og realitet viskes bort, og reell vold kan bli resultatet. Gatevold, skolevold, familievold. Slike hendelser må naturligvis håndteres deretter siden en ‘mentale frakobling’ i denne kategorien som oftest er mer kontrollerbar. At fiktive verdener ikke bare er for enslige sjeler, har ‘Ibelin’ lært oss. Enslige mennesker er ikke nødvendigvis ensomme, og barn som velger å leve livet sitt i en privat «dimensjon», er heller ikke nødvendigvis ensomme. Når de får leve sine liv gjennom «egne» øyne og ikke voksnes ønsker, tror jeg mange faktisk har det bedre med seg selv.

Barn i imaginære verdener har aldri vært forsvunnet, de har bare vært savnet. Men de er gode stifinnere som med tida ofte finner veien hjem igjen, vi må bare huske en ting. Barn ønsker sannsynligvis ikke en retur til den samme utrygge hverdagen de en gang forlot. Og jeg skjønner dem godt!

Mads «Ibelin» Steen var ikke utsatt for omsorgssvikt, men historien ga meg en kraftig påminner. Jeg må ha større tro på at mange barn vet mer om eget liv enn det jeg gjør, og at det livet jeg ikke kjenner til, må jeg ikke nødvendigvis tro er så galt og farlig fordi jeg selv er uviten.