Axel delte skjebne med flere Hydra-unger. Noen gikk det bra med, andre ikke.

Axel Jensen vokste opp med Leonard Cohen som stefar. Axel ble sviktet på ulikt vis av både mor og far og kanskje av Leonard, skriver Bård Kjøge Rønning, som har laget dokumentaren «Lille-Axel». Foto: Antipode Films

Axel Joachim Jensen delte skjebne med flere Hydra-unger, barn av kunstnere og ambisiøse drukkenbolter. Noen gikk det bra med, andre ikke.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jeg vokste opp med mine foreldre og en bror i en blokk på Hovseter. Pappa hadde LP-spiller, og platesamlingen var dominert av Leonard Cohen og Bob Dylan. Jeg husker den mørke, men likevel innbydende stemmen på «Various Positions», en røykfylt, nærmest omnipotent bass som fylte hele stuen på mystisk vis.

«Leonard, han røyka sånne tyrkiske sigaretter, han», sier min venn Axel Joachim Jensen, som hadde mannen som stefar i barndommen.

21. september 2009 kjører jeg bil innover mot Barcelona fra landsbyen El Bruc i innlandet, hvor jeg var daglig leder for et norskeid kunstnersted, Can Serrat. I bilen med meg sitter to voksne norske damer, Marianne Ihlen og hennes beste venninne. Mellom beina har Marianne et selvmalt maleri på ca. 60 x 40 cm som hun skal gi i bursdagsgave til sin tidligere kjæreste og livspartner. Det er en spesiell dag, Leonard blir 75.

Axel sier også: «Jeg begynte jo å røyke når jeg var sju.» «Var det greit for, Leonard?» spør jeg. «Ja, det var greit for Leonard det ...» «Og Marianne, hva sa hun?» «Hun sa ingenting ...»

Utenfor konsertarenaen oppe på Montjuïc-fjellet i Barcelona møter vi Jarko, en sympatisk finne som etter hvert ble en av Leonards fortrolige på turneene og i livet ellers. Vi får billetter på første rad, men Jarko opplyser at vi ikke får treffe Leonard. Han besvimte på scenen i Valencia noen dager før og er pålagt konsekvent sosial isolasjon. Ikke engang selveste Marianne får audiens.

Konserten er magisk og varer i tre timer pluss. Vi er på ekstranumrene, og de blir mange. Leonard er nede på knærne, hattebremmen kaster en halv skygge over ansiktet hans.

Da Leonard kjører på med «So Long Marianne», kjenner jeg at damen ved siden av meg begynner å riste. Maleriet har hun fortsatt mellom føttene. På spøk tar hennes venninne og jeg tak i henne og antyder at vi skal bære henne opp på scenen, med maleriet.

Tenk det bildet, midt i «So Long Marianne»! På maleriet, som har en abstrakt bakgrunn av lilla og gull, har kunstneren (Marianne) med svart akrylmaling skrevet ordene: «Look at me one last time», et sitat fra Cohens sang «Because Of» fra albumet «Dear Heather».

Et komplett kitschy og nydelig øyeblikk, Marianne sitrer og skjærer ekstatiske skrekkgrimaser, tviholder på stolen og nekter å spille med på slikt et vilt stunt.

Bildet ble overrakt Leonard etter konserten, Gud vet på hvilken vegg det henger nå. Kanskje i Leonards hus i Mid-Wilshire i Los Angeles, hvor hans datter Lorca bor?

Ikke så liten lenger

På Can Serrat organiserte jeg samme sommer/høst et romanskrivekurs med Torgrim Eggen. Det ble lange kvelder med rødvin og litteratur på den katalanske haciendaen.

Han hadde nettopp fått et relativt saftig forskudd fra Cappelen Damm for å forfatte biografien om Axel Jensen, kompis av Leonard og biologisk far til Axel Joachim Jensen. Eller Lille-Axel, som han ble kalt. I dag kaller vi Lille-Axel for Axel, han er ikke så liten lenger.

Torgrim sa til meg, etter at han kom ut med sin monumentale Axel-biografi, og jeg, sammen med min kollega i Antipode Films, Fabien Greenberg, hadde laget dokumentarfilmen «Lille Axel» (VGTV), at vi nå «begge, enten vi vil eller ikke, er en del av det kulturindustrielle Leonard og Marianne-komplekset.» Det var en påstand som holder vann, for å si det mildt.

Torgrim var sjakktalent som ung og gikk med Axel Joachim på Forsøksgym i Oslo midt på 70-tallet. Axel Joachim var en av få relevante utfordrere på sjakkbrettet.

På filmfestivalen Telluride i Colorado en drøy måned tilbake møtte Fabien og jeg regissørene av dokumentaren «Hallelujah», om tilblivelsen av den mest kjente og virale Leonard-sangen.

Vi var der på USA-premiere med en annen film, dokumentaren «No Other Land», som vi har produsert.

På Leonards bursdag nå i september som var, samlet menigheten seg på Hydra for en tre dagers filmfestival, Leonard Cohen film festival, med alskens Cohen-relaterte filmverk, inkludert vår «Lille Axel», Nick Broomfields «Words of Love», den nevnte Hallelujah-dokumentaren samt flere andre.

Alle som har en tentakel inn til det såkalte kulturindustrielle Marianne og Leonard-komplekset, har som oftest et akutt, abrupt spørsmål: «Little Axel, how is he? What happened to him?»

En vakker unge

Axel Joachim ble født i Oslo, 21. januar 1960, men levde barndomsårene på Hydra, en gresk øy midt ute i Egeerhavet. En vakker unge med sin fars kvasse blikk, en merkelig rund og sterk hodeform som hinter mot Djengis Khan og Mongolia, og en særegen gyllen kvint i utseendets melodiske pondus.

Jeg ble kjent med Axel gjennom Marianne og hennes beste venninne. Marianne gikk bort i juli 2016. Like etter spurte hennes venninne meg om jeg ville komme innom Mariannes leilighet i Drammensveien og kikke på biblioteket hennes og etterlatte personlige arkiver.

Det var litt av en skatt. Brevkorrespondanse over tiår mellom Marianne, Axel Jensen, Axel Joachim og Leonard, pluss mange andre.

Hundrevis av fotografier. Signerte bøker. Dagbøker, bokmanus. På gult skriveblokkpapir: kortromanen «My Grandmother’s House», som en influensasyk Marianne skrev på noen uker i Montreal da de tre bodde sammen der. Leonard tok manuset med til sin forlegger i New York, som sa: «This is really good, tell her to write more and we might publish it.» Vi endte opp med å utgi det, for kuriosa, Fabien og jeg, på vårt eget lille, hobbybaserte bokforlag, misvisende kalt Antipode Films. Utgivelsen gikk i minus, men boken finnes.

Som en far

«Hun sitter oppe i Himalaya nå,» sier Axel Joachim. I våre hyppige telefonsamtaler sier han: «Jeg hører Marianne, jeg føler Marianne.» Marianne er et vakkert navn, og Axel er veldig glad i moren sin. Og hva med Leonard? «Han var veldig glad i meg, men han ville jo ikke bli forstyrret da han laget låter og sånn, da ...» «Føler du han var som en pappa for deg?» «Ja, jeg føler det ...»

Forholdet mellom Marianne og Leonard gikk på stumpene løs da Leonard ble berømt, rundt 1968. Men de holdt kontakten livet ut, og Leonard var indirekte og direkte involvert med Axel Joachim gjennom tenårene.

De møttes på Hydra om somrene. Sommeren 1978 var de sammen for siste gang. Axel Joachim besøkte og bodde hos Leonard i Los Angeles, oppe i Hollywood Hills. Leonards mor Masha var nettopp gått bort, og Leonard spilte inn albumet «Recent Songs» i et platestudio nede i byen. Leonard kom hjem med kinamat om kveldene.

Albumet er Leonards mest nedtonede, melodisk og lyrisk, og flere av låtene kan tolkes i retning av forholdet Leonard-Axel Joachim, især låten «The Window», som vi bruker som avsluttende temalåt i dokumentaren Lille Axel, med Cohen-familiens velsignelse. Leonards sønn Adam Cohen sendte oss en følelsesladd, velsignende mail da han hadde sett filmen. Adam ser fortsatt på Axel med et visst anstrøk av intrikat brorskap.

Forsoningsprosess

I januar 1979 ble Axel Joachim innlagt på Gaustad, og en lang, vond historie i psykiatrien begynte. «De bare kom på døren, og så skjønte jeg ingenting. Man kan jo ikke begynne å banke opp politi og sånn.»

Tidlig i det nye millenniet ble han overført til en institusjon i Østfold, hvor han bor den dag i dag, frivillig innlagt. Det er et godt sted med gode mennesker og et godt regime. Han trives og vil ikke være noe annet sted.

Hva fortiden angår, så er Axel Joachim nokså klar på at rusbruk i ung alder ikke er bra. Han er i en forsoningsprosess med egen historie og skjebne. Drivkrefter og motivasjonsfaktorer i hverdagen er, som for oss andre, små og viktige gleder: Et Flax-lodd her og der, utforskning av Østfolds utallige bruktmarkeder, en rikholdig lightersamling, daglige sjakkpartier og musikk; noen uker går det i Dylan og Cohen, andre uker i country og disko.

Axel Joachim er ihuga vegetarianer, opptatt av miljøet og ivrig etter å støtte ulike gode formål. På religionsfronten sverger han til Krishna, men har en lun vinge til Jesus og Buddha.

«Du vet, mødre, mødre, mødre; ifølge Krishna skal du behandle alle kvinner som din egen mor.» Bare et klokt menneske sier eller siterer noe sånt, rett fra levra.

Hydra-barna

I kjølvannet av NRKs dramaserie «So Long Marianne», en større produksjon med «Exit»-Øystein Karlsen på regi, produsert av Ingeborg Klyve, ruller det kulturindustrielle Leonard og Marianne-komplekset videre. Meningene er delte i henhold til hvordan de ulike karakterene og skjebnene trakteres og fremstilles, med ettertiden i horisont. Axel Jensen blir fremstilt som en usympatisk drittsekk osv. Marianne romantiseres osv. Leonard blir gitt for mye rom osv.

Kjærlighetshistorien mellom Leonard og Marianne var helt spesiell, og komplekset er fylt med interessante karakterer. Den lille gutten, Axel Joachim, som på mange måter var imellom, ble sviktet på ulikt vis av både mor og far og kanskje av Leonard.

Mange vil tolke, men ingen kan dømme. Axel delte skjebne med flere Hydra-unger, barn av kunstnere og ambisiøse drukkenbolter. Noen gikk det bra med, andre ikke. Axel Joachims barndomskompis, Jeffrey Brown, hadde noenlunde samme utdelte kort på hånden som Axel, kanskje noe mer trumf i form av hakket mer ansvarlige foreldre. Han vant Oscar for beste kortfilm i 1985, han bor i dag i Mill Valley utenfor San Francisco og har en søster på Kolbotn.

Axel Joachim og Jeffrey ble sendt av gårde på spontan ferie alene med ferge fra Hydra til Kreta da de var 11 og 9. «Modern, progressive parenting», sier noen, «irresponsible abuse», sier andre.

Det var andre tider. Marianne var en norsk alenemor på en gresk øy, i en tid da norske mødre skulle stå og skuffe fårikål mens ektemannen leste avisen i dagligstuen. Hun var tøff og tok en sjans, brøt med det mønsteret, en modig foregangskvinne, et feministisk forbilde. Hun bommet litt med forfatteren Axel Jensen som partner og barnefar, men i det minste åpnet han veien for henne og fostret eventyret.

Intet kulturindustrielt Leonard og Marianne-kompleks uten Axel Jensen.

Etiske utfordringer

I prosessen med å lage dokumentaren «Lille Axel» (en mangeårig, langstrakt produksjon) ble Fabien og jeg stadig kritisert og påminnet de etiske utfordringene lasten bar. Noen sa det rett i fleisen på oss: «Denne filmen bør kanskje ikke lages».

Vel, vi er dokumentarister, marginale kunstnere på et felt som bruker virkeligheten som svedjebruk for de nødvendige rotvekstene.

Sannheten er en skjør valuta, og du må være dønn empatisk, ryddig og ærlig i metode og tilnærming. Ryggraden må rikosjettere småborgerlig dobbeltmoral og kvasifreudiansk berøringsangst for at den klare sevjen kan renne ut, bitter eller ikke.

Mye gjør vondt å høre, vondt å se, vondt å føle. Jeg leste et sitat et eller annet sted i dag tidlig, jeg syns det er vakkert: «Stillheten kan ikke sensureres.»

Tygg på den.