Arkitekturdiktaturet

Et av Meinich AS' prosjekter illustrerer hvor vanskelig det er å få det bra i adkomstområdet til en bolig. For mange er det avfallsløsningen som møter deg først når du kommer hjem, skriver kronikkforfatteren. Foto: Privat

Arkitekturopprørets raljering viser hvor lite man vet om hvor komplisert det er blitt å bygge nytt.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det er langt mellom vellykkede nye bygg og byrom. Arkitekturopprøret, med sin tabloide kritikk, har rikelig av dårlige prosjekter å fråtse i. Diagnosen er riktig, selv om klassisisme neppe er medisinen. Et flertall av prosjektene ender dårlig, sett med fellesskapets øyne. Prosjektene rives mellom mange særinteresser og prosessene blir uforutsigbare.

Utbyggerne, som samfunnet er avhengig av, har som andre varierende kompetanse og motivasjon, og får liten respekt. Enkelte har kvalitet i fokus, andre er økonomisk drevet, og noen mangler erfaring og kunnskap. Rådgiverne deres, og myndighetene som må tilfredsstilles, møter aldri brukere og kjøpere. Avstanden til sluttbruker er lang. En helhetlig erfaringstilbakeføring finnes ikke.

Lykkelig uvitende

Mannen i gaten er lykkelig uvitende om hvor komplisert det er blitt og hvordan byen skapes, men han betaler prisen.

Arkitekturopprørets raljering viser nettopp uvitenheten. Et ekkokammer som svekker tiltroen til bransje eller etater, og bidrar til en internasjonal trend hvor tillit til kollektive prosesser og styringsapparat svekkes - og fremmedgjøring og sinne øker.

Ja, det finnes dårlige arkitekter og utbyggere, men de fleste har gode hensikter. De fire siste tiårene har prosess- og dokumentasjonskrav blitt mangedoblet. Samfunnet blir stadig mer spesialisert, og antall premissgivere vokser i takt med gode intensjoner og nye regelverk. Det må formidles hvor ekstremt det er blitt.

For å bygge må du, foruten kommuneplanen, tilfredsstille krav i to nivåer: reguleringsplan (området) og byggesak (eiendommen).

Det kommunale trollet

Et planarbeid i Oslo tar 3–5 år å få vedtatt, og tiden øker i alle kommuner. For 20 år siden tok det 1–2 år. Du møter ikke bare Plan- og bygningsetaten (PBE) – etaten som forbereder saken for politikerne.

Avhengig av beliggenhet kreves samhandling med statlige og regionale innsigelsesmyndigheter. Det vil si Statsforvalterne, Statens vegvesen, Bane Nor, Avinor, Kystverket, NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat), DSB (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap), Statsbygg, Forsvarsbygg, Riksantikvar, fylkes- og nabokommuner. Det er over 20 av dem som krever analyser innenfor sine fag.

Det kommunale trollet har like mange hoder: PBE, Bymiljøetaten, EBY (Eiendoms- og byfornyelsesetaten), brannvesenet, bydelen, skole og barnehage, Sporveien, Byantikvar, renovasjon, vann og avløp. I tillegg kommer interesseorganisasjoner og brukermedvirkning.

Du må lage analyser for konsekvenser når det gjelder området, solforhold, mobilitet, handel, risiko og sårbarhet, støy, støv- og luftkvalitet, flom- og overvann, grunnforhold, landskapsvern, prøveboring, og i det siste er biologer og arborister blitt nødvendige. Til slutt skal planen passere rådhuset.

Alle har regelverk å tilfredsstille

Blir planen politisk vedtatt, kan du tegne hus og søknad. Etter de kommunale hodene på nytt har tatt stilling til prosjektet ditt, og garantert bedt om mer dokumentasjon, er det private rådgivere du trenger. Statiker (konstruksjon), elektro, ventilasjon, brann, energi, bygningsfysikk, overvann, landskapsarkitekt, og alle byggevareleverandørene.

I tillegg krever noen fag «uavhengig kontroll» og dobbelt med konsulenter. Skal du selge boliger, skal megler synse, interiørarkitekt, illustratør og reklamebyrå må inn. Med få unntak har alle egne regelverk å tilfredsstille.

Noen eksempler: Nettleverandør tillater ikke lenger trafo under bakken, men krever plass i beste 1. etasje, eller som en boks i utearealene, med store avstandskrav og manøvreringsrom rundt. Boksen leveres kun med én farge og form. Brannvesenets stigebiler krever avstander mellom husene, kraftig dekke over garasjekjelleren og store svingradier med hardt belegg.

Renovasjon krever at alle fraksjoner heises rett på bil, men ikke over fortau på grunn av risiko. De ender i stygge containere, som det første du møter når du kommer hjem.

Et kors som ikke lar seg bære

Kravene er utformet av kommunale fagfolk – forskjellige i hver kommune. Formet med kunnskap om brann og renovasjon, men ingen om omgivelser og arkitektur. For selve bygningen er det tilgjengelighet som trumfer alt.

TEK17 har krav til dimensjoner i entre, kjøkken, bad og korridor, men stua har ingen og blir en salderingspost. Sorry, men om ikke leiligheten skal bli for dyr, får du kun plass til møbler på én side av stuebordet.

Retten til å kjempe for særinteresser tar vi for gitt, også for en disiplin eller sektor. Alle kan si sitt ved høringer, nabovarsler og klagebehandling. Det er vel og bra, men prosesskostnader og behandlingstider er blitt et kors det ikke er mulig å bære, om du ikke har sterkest rygg. Vanlige mennesker har ikke råd til å regulere, men selger heller til en utbygger.

Ser knapt toppen av isfjellet

Hvert fagområde og etat synes blind for de øvrige. Arkitekt må finne kompromisser med alle, som PBE kan godkjenne. Unge kommunale saksbehandlere har ofte ikke erfaring eller tyngde til å se og prioritere viktige parametere. Man vil «please» alle, og ikke få en annen etat på nakken. Resultatet er dårlige kompromisser, fragmenterte og lite harmoniske omgivelser.

Unge arkitekter får illusjonene knust når prosjektene blir kasteballer og stadig må tegnes om, og når andre faggrupper tar de reelle beslutningene. Klienten krever svar: Hvorfor så komplisert og dyrt? Den beste formgiveren får ikke gjennomslag, men derimot den som er best til å tolke, manøvrere og megle. Arkitektkontorene ansetter jurister.

Målbare krav er enkle å forvalte og forsvare, men vi trenger kvalitet, gode materialer, romfølelse, opplevelse, skjerming, utsyn og andre myke verdier. Vi får gradvis bedre grep om bærekraft og sirkulærøkonomi, men helheten og scenerommet for menneskers samhandling mangler fortsatt sin oppnevnte forsvarer. Det er enda ingen som har fått i oppgave å lage en veileder for helheten, for avveining og prioritering av kryssende og vanskelig målbare faktorer.

I mellomtiden styrer demokratiets sektormyndigheter bo- og bymiljøet mye mer enn Arkitekturopprøret og mannen i gaten makter å sette seg inn i. Hadde de bare ant hvor lite de ser av isfjellet.