Anders Pind tapte fullstendig – mister både bevilling og rett til å drive rettshjelp

Advokat Anders Pind fra det som da het Hammervoll Pind havnet i hardt vær i kjølvannet av den omfattende konkursen i Indigo Finans. Konkursen kom etter at Kapital hadde skrevet en artikkelserie som viste hvordan selskapet hadde lokket eldre og småsparere inn i svært risikable eiendomsinvesteringer.

Anders Pind representerte i sin tid en av grunnleggerne bak Indigo Finans. Vedtaket om å tilbakekalle bevillingen kom som følge av et bokettersyn, der Pind fikk kritikk for bokføring og håndtering av klientmidler. Pind har bestridt gyldigheten av vedtaket fra Advokatbevillingsnemnda, og gått til sak.

I fjor høst tapte Pind dette søksmålet i Oslo tingrett. Samtidig mente tingretten, i motsetning til bevillingsnemnda, at det ikke var grunnlag for å legge ned forbud mot å yte rettshjelp.

Bruker annet faktum

Nå har Borgarting lagmannsrett behandlet anke fra begge sider, og det endte med full sier til staten. Retten mener både at vedtaket om inndragning av bevillingen er gyldig, og at det kan legges ned forbud mot å yte rettshjelp.

Pind har hele tiden anført at nemnda har bygget på feil faktisk grunnlag, blant annet ved uriktig å legge til grunn at han hjalp Indigo Finans med kreditorunndragelse. Staten har fra sin side anført at «en uvanlig bruk av klientbankkontoen og en svært mangelfull bokføring av midler både inn og ut av kontoen kunne reise spørsmål om den ble benyttet til å skjule midler fra dekningssøkende kreditorer».

Lagmannsretten er enig med Pind i at det ikke er grunnlag for å konstatere mistanke om økonomisk kriminalitet, og skriver:

«Mistanke om medvirkning til økonomisk kriminalitet gjennom advokatvirksomheten, må utvilsomt anses som et særlig belastende forhold for Pind. For å kunne bygge på et slikt faktum, er det derfor ikke tilstrekkelig å basere bevisvurderingen på alminnelig sannsynlighetsovervekt. Advokatbevillingsnemnden har ikke eksplisitt uttalt noe om hvilket beviskrav som er anvendt, og det må legges til grunn at det ikke er anvendt et forhøyet beviskrav.

I alle fall med utgangspunkt i et forhøyet beviskrav, finner lagmannsretten ut fra bevisførselen ikke grunnlag for å mistenke Pind for medvirkning til økonomisk kriminalitet. Staten har for øvrig heller ikke anført at det er grunnlag for slik mistanke. Advokatbevillingsnemndens vedtak må derfor på dette punkt anses å bygge på et delvis uriktig faktisk grunnlag.»

Inndras likevel

Dette redder imidlertid ikke Pinds bevilling, for retten mener «gjentatte og omfattende brudd på grunnleggende regler for behandling av klientmidler i advokatvirksomhet» uansett er tilstrekkelig til å begrunne et tilbakekall. De omstridte disposisjonene summerer seg til rundt 30 millioner kroner, legger retten til grunn. 

«De alvorlige feil som knytter seg til Pinds klientmiddelhåndtering og manglende etterlevelse av anti-hvitvaskingsregelverket, medfører at Pind etter lagmannsrettens syn har gjort seg skyldig i forhold som – i alle fall samlet – gjør ham uskikket til å drive advokatvirksomhet», heter det i dommen som falt torsdag.

Pind representeres av Per M. Ristvedt fra Schjødt, som sier de vil vurdere om lovtolkningen skal bringes videre til Høyesterett.

– Vi mener dommen er uriktig. Lagmannsretten har enstemmig konkludert med at det ikke var noe faktisk grunnlag for Advokatbevillingsnemndens mistanke om at Pind hadde medvirket til kreditorunndragelse eller annen økonomisk kriminalitet. Det burde vært vektlagt i vurderingen av vedtakets gyldighet. I stedet har lagmannsretten basert avgjørelsen på formaliabrudd med hensyn til håndtering av klientmidler og hvitvaskingsreglene. Videre er vi uenig med lagmannsrettens lovtolkning på enkelte punkter. Det vil derfor bli foretatt en vurdering av om dommen skal ankes.

Tingretten tilkjente ingen sakskostnader, men lagmannsretten tilkjenner nå staten sakskostnader for to instanser, til sammen drøyt én million kroner.

Statens prosessfullmektig har vært Magnus-Johan Færø fra Regjeringsadvokaten.

– Lagmannsretten er tydelig på at det må reageres strengt mot advokater som ikke etterlever regler for klientmiddelhåndtering og anti-hvitvasking. Som staten argumenterte for, er dette viktig både for å verne det rettssøkende publikum og for å ivareta tilliten til advokatstanden. Staten er fornøyd med at lagmannsretten er enig i dette, sier Færø.

Prøvingsretten

Et betydelig tema i dommen, er for øvrig hvor langt domstolenes prøvingsrett strekker seg i denne typen saker. Problemstillingen er at et vedtak om tilbakekall er et kan-skjønn i forvaltningsorganet, samtidig som domstolene etter loven er gitt kompetanse til å prøve «alle sider av saken».

Spørsmålet aktualiseres dersom domstolene, som i denne saken, legger et litt annet faktum til grunn for vedtaket enn hva forvaltningen har gjort.

«Etter lagmannsrettens syn gir ikke rettspraksis noe klart svar», skriver Borgarting, og utdyper:

«Det forhold at domstolene er gitt slik kompetanse, gir etter lagmannsrettens syn ikke i seg selv svar på om domstolene dermed, som ved sterkt lovbundne vedtak, kan ta stilling til om vedtaket er «riktig» basert på et – helt eller delvis – annet faktum enn det Advokatbevillingsnemnden la til grunn. Full prøving, også av forvaltningsskjønnet, antas i prinsippet å kunne innebære at domstolene på selvstendig grunnlag tar stilling til om bevillingen bør inndras, på bakgrunn av de faktiske forhold som lå til grunn for vedtaket, eller mer presist; på bakgrunn av det faktum domstolene kan legge til grunn ut fra de alminnelige prinsipper om prøving av sakens faktiske sider.

(...)

Lagmannsretten finner samlet sett ikke tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag for at prøvingen av tilbakekallsvedtak, som anført av staten, fullt ut skal skje etter de samme prinsipper som for strengt lovbundne vedtak, altså at det normalt er tilstrekkelig for domstolene å foreta en resultatkontroll. I samsvar med det ovenstående mener lagmannsretten imidlertid at prøvingskompetansen, ikke bare med hensyn til forvaltningsskjønnet, men også med hensyn til saksbehandlingsfeil og faktumfeil, går ut over de alminnelige prinsipper for prøving av forvaltningsvedtak.»

I motsetning til bevillingsnemnda finner altså lagmannsretten ikke grunnlag for å mistenke Pind for medvirkning til økonomisk kriminalitet, men «under henvisning til det syn på prøvingskompetansen som lagmannsretten har gitt uttrykk for ovenfor, anses dette ikke til hinder for at lagmannsrettens vurdering legges til grunn ved gyldighetsprøvingen av tilbakekallsvedtaket», heter det i dommen.