Altfor ofte er det slik at natur bare får verdi hvis den blir sprengt

De aller fleste har et ubevisst forhold til den økologiske kjærligheten. Hvis du vil bli den bevisst, så kan du holde pusten i 10 minutter. Underveis kan jeg love deg at du blir stormende forelsket i luften!

Begrepet økologisk kjærlighet fant jeg først hos professor Odin Lysaker ved UiA. En slik kjærlighet omfatter mye mer enn ektefelle, barn og familie. Den strekker seg til de som har levd før oss, og de som kommer etter oss. Til andre arter, landskaper, jord, luft, vann og egentlig hele kosmos. Alt henger sammen, slik som pusten din er helt avhengig av oksygen fra trær og alger.

En annen inngang kan være økosorg. Dette begrepet brukes stadig oftere, og etter å ha bodd i Kristiansand i snart 30 år har den stadig kommet på besøk. Kommunen ble nylig kåret til Norges råeste nedbygger av natur. Strandsone og friområder blir stadig nedbygget – bit for bit. Sprengning for boligbygging på Dvergsnes og Langenes har flatet ut landskapet for ALL fremtid. Omtanken for landskapet i seg selv, og de som bor der, er stort sett helt fraværende. Neste år skal Vest-Agder-museet sprenge inn et nytt formidlingsbygg i Nodeviga på Odderøya. Ingen har løftet frem sprengnings-perspektivet, bare at det nå endelig (nesten) er fullfinansiert. Skogen på Gimle skal det også tas en ny bit av.

Jeg tror vi vil få se mer av både økosorg og økologisk kjærlighet i tiden fremover. I den rykende ferske boka «Økotopia» av Andrew P. Kroglund skrives det om en ny økologisk klasse. Fremover vil det vokse frem en ny klasse som bryter ut av det gamle arbeider/kapitalist- mønsteret. Det er uklart for meg hva som er deres maktmiddel. Kanskje er det gode historier om at en mer økologisk verden er mulig? Der livskvalitet trumfer levestandard?

Boka til Kroglund tar opp mye spennende, og vi trenger definitivt et nytt natursyn. Jeg har nevnt naturens egenverdi. I dag er det altfor ofte slik at natur bare får verdi hvis den blir sprengt, asfaltert eller bygget ned. Slik kan vi ikke ha det lenger! Så må vi bli mer bevisste på «alt som bor her». Dette var litt av teksten til sangen som ble laget i forbindelse med Miljøuka 2024 som Kristiansand kommune arrangerer hvert år.

Nevnte Lysaker ved UiA ga i fjor ut en bok om «Ecological democracy» (økologisk demokrati). Ett av budskapene derfra er «berørt, men ikke hørt». Vi må definitivt utvide måten vi tenker rundt demokrati og medbestemmelse. Så er det ingen enkel sak å gjøre dette i praksis. «Naturen roper på dere» synger barna i ovennevnte sang, men er det noen voksne som hører? For de aller fleste virker det som om 4-felts veier med fartsgrense på 110km/t bringer frem mer eufori enn økosorg.

Kanskje må det bli enda mer kritisk før vi hører ropet? Miljøet vi er sammenvevde med har fremdeles mange x-faktorer, selv om mange fortsatt tror at vi nå vet alt. I en spiseskje med god matjord skal det være like mange levende organismer som det er mennesker på jordkloden. Det er god grunn til å tro at ingen nålevende mennesker kan navngi alle disse artene. Det er helt sikkert sammenhenger vi fortsatt ikke forstår enda. Vippepunkter vi ikke vet helt nøyaktig hvor er – selv om vi nærmer oss dem.

Anne Sverdrup-Thygeson skriver i boka «Skogen» at det ofte blir ropt på «mer kunnskap». Men, skriver hun, «Det vil alltid være kunnskapshull, men vi vet mer enn nok til å velge en annen sti enn den vi har fulgt så langt, gjennom skogen.»

Hva kan vi gjøre? Størst av alt er kjærligheten, står det. Og den økologiske kjærligheten er enda større! Derfor vinner den nok til slutt. Imens kan vi huske på to stikkord: Konsumindre og langsomhet.

Konsumindre: Forbruket bare øker og øker, mens livskvaliteten ikke påvirkes nevneverdig. Derimot gjør kloden det, og det norske folk lever som om vi har 3,6 jordkloder. Temu kan ta seg ei bolle, og så vil vi heller gå for reparasjon, gjenbruk og kvalitet!

Langsomhet: Blir alt bare bedre og bedre av å gå fortere og fortere? Neppe. Nærfriluftsliv og nærferie har kommet for å bli. Andelen gående og syklende øker litt, men her er det et stort potensial fortsatt. Langsomheten åpner opp for fordypning på mange områder, og kan fort lede til høyere livskvalitet. Lang sikt er lenger enn 4 år.

Den norske filosofoen Arne Næss beskrev friluftsliv som «et rikt liv med enkle midler». Det kan også være en god rettesnor for framtidssamfunnet. Jeg tror det blir lettere å komme dit med masse økologisk kjærlighet.