Altfor mange innvandrere havner i jobber de ikke vokser i

Tallene viser at de har potensial til å skape egne arbeidsplasser, men systemet vårt gir dem ikke sjansen. Hvorfor er ikke entreprenørskap en del av integrering?

Entreprenørskap reddet livet mitt som voksen. Jeg kom til Norge som 19-åring med fullført videregående skole. Som mange andre valgte jeg et trygt yrke med høy jobbsikkerhet, og begynte på bioingeniørutdanningen. Jobben var faglig interessant, men også rutinepreget. Etter hvert oppdaget jeg at jeg hadde mistet kontakten med min kreative side.

Vendepunktet kom da jeg ble invitert til et tredagerskurs om entreprenørskap ved Universitetet i Agder. Jeg gikk inn for gratis pizza og noe nytt å lære, og kom ut med en ny livsretning. I løpet av de tre dagene opplevde jeg et miljø der ideer ble tatt imot med åpenhet, der bakgrunn ikke spilte noen rolle, og der kreativitet ble sett som en styrke. Jeg fant tilbake til den siden av meg selv som elsket å skape.

Denne erfaringen fikk meg til å tenke: hvorfor er ikke entreprenørskap en tydelig del av Norges integreringsmodell?

I dag består introduksjonsprogrammet hovedsakelig av norskopplæring, samfunnskunnskap, livsmestring og arbeidspraksis (Regjeringen 2024). Entreprenørskap er formelt nevnt som et mulig tiltak, men er frivillig og lite brukt i praksis (IMDi 2024).

Men dagens praksisordning sender ofte mennesker inn i lavtlønnede og rutinepregede yrker, på lager, i kantine eller som renholder. Det kan være en god inngang for noen, men for altfor mange blir det en blindvei. Når du har hatt en praksisplass der du kun lærer å stable varer eller vaske gulv, er det lett å bli værende i slike jobber. Ikke fordi du mangler evner, men fordi systemet har plassert deg der.

De fleste innvandrere ønsker ikke å leve et helt liv i lavtlønnede yrker. Mange kommer hit med utdanning, erfaring og drømmer. Noen har drevet egne bedrifter. De fortjener et system som ser verdien i dette, og som åpner dører til å skape og bygge, ikke bare til å fylle hull i bunn av arbeidsmarkedet.

Tallene viser at vi går glipp av et stort potensial. I 2024 var 67,7 prosent av innvandrere i arbeid, mens tallet for resten av befolkningen var 79,7 prosent (SSB 2025). Det viser at mange står utenfor arbeidslivet, til tross for at de er aktive deltakere. På internasjonalt nivå ser vi et annet bilde: I OECD-landene er innvandrere faktisk overrepresentert som gründere. I 2022 stod de for 17 prosent av alle selvstendig næringsdrivende, selv om de bare utgjorde 15,7 prosent av alle sysselsatte (OECD 2024).

Andre land har allerede vist hva som er mulig. I Tyskland har prosjektet Start-Up Your Futureført til at over 150 flyktninger har startet egne selskaper i Berlin (IHK Berlin 2020). I Canada eier innvandrere nesten en fjerdedel av alle privateide selskaper, selv om de utgjør en mindre del av befolkningen (Statistics Canada 2022).

Hvorfor nøyer vi oss i Norge med å sende mennesker i praksis på lager eller kantine, når vi vet at mange har drevet egne bedrifter før de kom hit? Hvorfor skal gründerskap forbli en tilfeldig mulighet i noen få kommuner, når vi vet at det kan være en motor for både integrering og verdiskaping?

Jeg oppfordrer myndighetene til å gjøre entreprenørskap til en integrert del av introduksjonsprogrammet. Ikke som et frivillig tillegg, men som en reell vei ut av passivitet og inn i selvforsørgelse. Vi trenger mentorordninger, mikrofinans og tett samarbeid med næringslivet. Norge trenger arbeidskraft, ja – men vi trenger også skapere. Entreprenørskap kan bli nøkkelen som forener integrering og verdiskaping.