Altfor lenge har likestillingsarbeidet foregått på kvinners premisser

Mennene må begynne å ta fatt i sin rolle selv og se på hvordan maskuline menn kan møte feminine kvinner i fellesskap, mener Valgerd Tobiassen. Foto: Shutterstock, NTB

Jeg har lenge savnet at menn som gruppe definerer hva det vil si å være mann i dagens samfunn.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Som gammel rødstrømpe blir jeg så glad når jeg leser et så klokt innlegg som det Ola Svenneby, leder i Unge Høyre, hadde på trykk i Aftenposten (28. februar), der han drøfter hva man nå i all verden skal gjøre med mannsrollen.

Jeg har så lenge savnet at menn som gruppe definerer hva det vil si å være mann i dagens samfunn. Altfor lenge har likestillingsarbeidet foregått på kvinners premisser og hatt preg av kamp, mens det burde sees på som en prosess der menn og kvinner tilpasser seg hverandre.

Ulike lønnstabeller

På 1970-tallet gjorde kvinner et helt nødvendig opprør fordi de så for seg en helt annen rolle enn sine mødre, som ofte var økonomisk avhengige av mannen. Dagens ungdom er kanskje ikke klar over at vi også måtte kjempe for å vise at vi hadde en hjerne å tenke med. Som ung politiker fikk jeg høre at vi ikke kunne bekle visse verv fordi det ble for komplisert for oss, mens enhver mann var skikket.

Da likestillingsloven kom, ble vi motstrebende tatt inn på valglistene, men gud forby at vi skulle komme «over streken», som betyr å få nok stemmer til å komme inn i det daværende formannskapet. I arbeidslivet var det to kolonner i lønnstabellen, en for menn og en for kvinner, selv for både likt og likeverdig arbeid.

Men kvinner fikk jo sjelden likt arbeid som mennene. Derfor må man ikke undervurdere hva kvotering har betydd. Hva det betyr og hvordan det praktiseres i dag, kan være noe annet. Likestillingsloven av 1978 inneholdt en regel om kvotering der «det ene kjønn» var underrepresentert. Altså var det åpent at det kunne gjelde begge kjønn. Det var åpenbart på den tid at dette var mest aktuelt for kvinnene.

Svenneby drøfter om gutter må bli mer lik jenter for å lykkes. Det samme undret vi på i min tid, om jenter måtte bli mer lik gutter for å lykkes. Begge deler er feil. Jeg har sett nye generasjoner vokse opp, og selv om vi feminister hardnakket hevdet at kjønnene var like ved fødselen, og at oppdragelsen kunne gjøre oss like, må vi i dag bare medgi at slik er det ikke. Det er forskjell på det maskuline og det feminine. Og slik skal det være. De forskjellige egenskapene er viktige både i personlige forhold og i storsamfunnet.

Hva er den ideelle mann?

Den viktigste erkjennelsen er at kjønnene utfyller hverandre og er likeverdige. Kjønnskvotering blir viktigere enn bare rettferdighet for den enkelte. Kjønnsbalanse i fora der beslutninger tas, er med på å sikre et bedre mangfold i beslutningene.

Svenneby hevder at gutter først og fremst må gjøres trygge i seg selv. Ja, det virker som om en del av dagens unge menn totalt har mistet selvtilliten. Det snakkes blant annet om «taperne» som ikke får seg dame. Først og fremst må guttene få en erkjennelse av at maskuliniteten er deres egen identitetsmarkør, og at det er en positiv egenskap.

Mennene må begynne å ta fatt i sin rolle selv og se på hvordan maskuline menn kan møte feminine kvinner i fellesskap. Jeg håper flere nå følger opp og viderefører Svennebys tanker.

Hva er det så min generasjon har sett på som den ideelle mann? Det har først og fremst vært snille og trygge menn, gode farsemner og menn som viser gjensidig respekt i forholdet. Samfunnsforholdene endrer seg, men kriterier som likeverd og respekt mellom kjønnene er vel fremdeles ikke et gammeldags begrep.