Alt befal skal kjempe dersom Norge utsettes for et væpnet angrep. Nå er denne ordren truet.

Med forsvarsminister Bjørn Arild Grams presisering er landets forsvarsevne ved et overraskende angrep potensielt blitt betydelig redusert, skriver kronikkforfatterne. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Forsvarsministerens nye konklusjon hviler på manglende juridisk, historisk og militær forståelse.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Plakaten på veggen» er en stående ordre om at alt befal skal kjempe dersom Norge utsettes for et væpnet angrep. Den handler om vilje til forsvar i en kaotisk fase i møte med det verst tenkelige – et overraskende angrep på landet.

Nylig har imidlertid forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) presisert at Plakaten ikke er en forpliktelse for alt befal (noe som har vært gjengs forståelse). Med Grams presisering er landets forsvarsevne ved et overraskende angrep potensielt blitt betydelig redusert.

Det synes lite gjennomtenkt i en usikker tid hvor landets forsvarsevne bygges opp.

Forhåndsordre ved overraskelsesangrep

«Plakaten på veggen»s egentlige navn er Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge, og den er en kongelig resolusjon fra 1949. Tilnavnet har den fått fordi innholdet får plass på ett ark, og det er blitt sedvane at den henger på kontorvegger i Forsvaret.

Den er en forhåndsordre i tilfelle Norge blir utsatt for et overraskelsesangrep og kaos råder ved at ordrer fra myndighetene ikke kommer, eksempelvis fordi ledelsen er rammet, kommunikasjonslinjene er brutt sammen eller falske ordrer florerer, slik situasjonen var 9. april 1940.

Kjernen er at alt befal skal stille opp og yte motstand så fort som mulig, «selv om de blir stående alene og selv om situasjonen ser vanskelig eller håpløs ut».

Oppsiktsvekkende

Grams presisering angår ikke hva den krever, men hvem den krever det av.

«Plakaten på veggen» gjelder ikke lenger alt befal, mener Gram, kun de som inngår i styrkestrukturen.

Begrepet styrkestruktur kan jevnføres med begrepet mobiliseringsforsvar. Den er Forsvarets organisasjon i krigstid og består av ca. 70.000 menige og befal, samt noen sivile. I fredstid består Forsvaret av 17.000 militært og sivilt ansatte og i underkant av 10.000 i førstegangstjeneste.

I tillegg har landet 11.500 befal i vernepliktig alder som ikke har en stilling i styrkestrukturen. Årsaken er at det store mobiliseringsforsvaret vi hadde under den kalde krigen, har forvitret og så å si er avskaffet.

Samtidig er langtidsplanen klar på at man igjen ønsker å satse på reservestyrker – noe som vil bety en gjeninnføring av (deler av) mobiliseringsforsvaret. Da er det oppsiktsvekkende at Gram nå mener at befal som (ennå) ikke er disponert, ikke skal foreta seg noe om vi blir overraskende angrepet.

Tynt og historieløst argument

En av Forsvarets største utfordringer er mangelen på utholdenhet. Det gjelder på mange områder: materiell, våpen, ammunisjon og så videre, men ikke minst også på personellsiden. Gram har derfor også med sitt utspill avskrevet en mulighet for seighet på personellsiden.

Et av Grams argumenter er at udisponert befal kan komme i veien for ordinære styrker. Argumentet er tynt og historieløst.

Ved et væpnet angrep som vi evner å forutse i tide, vil ordrer komme fra myndighetene. Forsvaret skal da handle ut fra ordinære planer for forsvar av landet. I slike situasjoner kommer ikke «Plakaten på veggen» direkte til anvendelse. Da er den overflødig.

«Plakaten på veggen» gjelder når situasjoner oppstår overraskende og ordinære ordrer og planverk ikke passer til det som skjer eller av en eller annen grunn forkludres på grunn av cyberangrep, sabotasje eller annet.

Det vil være en ekstrem og akutt nødssituasjon. Da vil selv ukoordinert innsats fra militært trent personell trolig være langt mer til fordel enn til ulempe i vårt langstrakte land.

Forsvarets personell er gode folk som er trent på å regulere eventuell maktbruk. Det er ikke slik at dersom reservebefal trår til, så vil de umiddelbart ty til vold. «Plakaten på veggen» er ikke en skyt-først-spør-etterpå-ordre.

Det er dessverre også mulig å tolke presiseringen fra ministeren som et uttrykk for manglende tillit til reservebefal. Det får vi håpe er en misforståelse. Reservebefal bør anses som en ressurs, ikke som farlige. Det må myndighetene ha tillit til.

Fra feriemodus til innsatsmodus 22. juli

I Norge har vi et folkeforsvar tuftet på en grunnlovsfestet verneplikt for alle. Norges totalforsvarskonsept fanger enda videre: Alle – både militære og sivile – forventes å bidra i forsvarskampen med det de kan.

Direktivet er en sentral del av Norges operasjonalisering av uttrykket Aldri mer 9. april! Da Norge ble angrepet, var det mange eksempler på at befal og militære sjefer ikke gjorde nok. Etter at «Plakaten på veggen» var vedtatt, kunne ingen befal skylde på uklare politiske føringer ved et angrep, slik mange gjorde da de ikke handlet 9. april 1940.

I 1940 hadde vi også planer og en styrkestruktur, men vi erfarte at regjeringen og deler av Forsvaret, med en god del hederlige unntak, fremsto som handlingslammet. Forsvarskampen ble lidende, og vi tapte landet og vår frihet.

En berømt innsats fra 1940 er kampene ved Vinjesvingen, der norske styrker ble organisert av sekondløytnant Thor O. Hannevig, som hadde befalskurs fra 1917 og var 48 år gammel. Han var ikke i styrkestrukturen og skulle altså med Grams føringer holdt seg hjemme.

Vi kjenner også til eksempler fra Oslo 22. juli 2011 der befal som ikke var styrkedisponert, gikk fra feriemodus til innsatsmodus på et øyeblikk. Også personell i styrkestrukturen handlet den dagen med «Plakaten på veggen» som utgangspunkt, enkelte ble hedret med medaljer for utvist snarrådighet. Ingen ble kritisert. Det var slik handlekraft regjeringen vedtok i 1949.

Misforståelse av «Plakaten på veggen»s intensjon

Gram underbygget også sitt utspill med at personell utenfor styrkestrukturen ikke bør handle på eget initiativ, fordi de da vil bli ansett som stridende og miste sin beskyttelse som sivile etter krigens folkerett. Argumentet faller på sin egen urimelighet. De 11.500 befal vi her snakker om, skal være stridende og ikke sivile tilskuere!

Grams nye konklusjon hviler på en misforståelse av «Plakaten på veggen»s intensjon og på manglende juridisk, historisk og militær forståelse. Den er ikke en forhåndsordre om «å gjøre som en vil» eller sette noen i fare. Den er en forhåndsordre skrevet med erfaring fra sist landet ble militært overrasket og hærtatt.

«Plakaten på veggen» er dessuten en kongelig resolusjon. Skal den endres så betydelig som dette, bør det skje etter en grundig vurdering og vedtas av Kongen i statsråd.

Vi ser imidlertid ingen grunn til å endre den – spesielt ikke i dagens sikkerhetspolitiske situasjon.