Alma (18) ofret venner og ungdomstid for å følge drømmen

Alma står midt i stua i barndomshjemmet, med god klaring til alle harde gjenstander i rommet. Fotografen vil ta noen nærbilder, men får vennlig, men bestemt beskjed om å holde avstand med fotolinsa.

Hun holder opp en gyllenbrun fiolin. Fiolinmakeren Antonio Stradivarius lagde den i 1720, helt i slutten av hans «gylne» periode.

Verdi?

– Jeg vet det ikke nøyaktig, og om jeg hadde visst det, hadde jeg ikke kunnet si det, sier hun om instrumentet hun låner.

Alma dytter en bomullsdott inn i hvert øre.

Hun spiller noen akkorder med det lille, glødende instrumentet. Lyden er så stor og fyldig at vi skvetter til. Det føles som at klangen henger igjen i stua i flere sekunder.

Hun gliser bredt når hun ser reaksjonen vår.

Alma Kraggerud er nå på god vei til å bli vår nye superfiolinist. Så lenge hun kan huske, har hun kjent at instrumentet snakker til henne.

– Jeg føler at jeg får uttrykt meg og lagt hele sjelen min i fiolinen. Det kjennes i hele kroppen når jeg spiller, forklarer hun.

Hun bestemte seg tidlig for at det var dette hun ville gjøre resten av livet.

Men det valget har også kostet mye.

Å finne sin verden

Alma skjønte at noe var rart allerede da hun var fire år gammel.

Hun var på besøk hos nabojenta, og hun kunne ikke skjønne at ingen hjemme hos dem spilte fiolin. Ikke nok med det: Det fantes ingen fioliner i huset!

– På barneskolen følte jeg meg dum da jeg ikke visste hvem den og den popsangeren var. På samme måte som at jeg var forundret over at de aldri hadde hørt om Tsjajkovskij, forteller hun.

Inni denne hvite villaen på Jar i Bærum bor det en familie med fem dedikerte musikere.

Pappa Henning Kraggerud er en av Skandinavias dyktigste og mest ettertraktede musikere på fiolin og bratsj. Mamma Julia Serafin er profesjonell fiolinist og spiller blant annet i en trio med sine søstre. Almas yngre brødre Hector (16) og Franz (12) er svært dyktige musikere på henholdsvis piano og cello.

Alma er heller ikke helt borte vekk. Hun omtales som en sjeldent talentfull og uttrykksfull fiolinist med en unik sceneutstråling.

Nå står hun på terskelen til å få en internasjonal karriere som solist. Mange piler har pekt i den retning.

For tre år siden vant hun NRK-konkurransen «Virtuos», før hun ble nummer tre i «europamesterskapet» Eurovision Young Musician.

Da hun var ni år gammel, holdt hun sin første solistkonsert med et helt orkester i ryggen. Allerede da oppdaget hun sin verden, hvor hun hørte hjemme.

– Følelsene mine rundt musikken – enten på øvelsene eller på konsertene – var så sterke at jeg ikke vet hva jeg skulle ha gjort om jeg hadde måttet legge fiolinen fra meg.

På musikklinja på ungdomsskolen møtte hun mange likesinnede som faktisk hadde hørt om Tsjajkovskij. Men der ble det også et voldsomt kok. Ved siden av skole og fiolinøving var hun deltaker i «Virtuos» og fikk flere og flere spilleoppdrag.

Det hele ble en uløselig kabal.

– Jeg prøvde å rekke over alt samtidig. Men det ble for mye, sier hun.

15 år gammel tok hun et valg som få andre norske tenåringer tar.

Livet på utsiden

Å droppe videregående skole kan bety å miste det tenårene handler om: en hypersosial tilværelse hvor man får venner for livet.

Men Alma hadde bestemt seg for å bli fiolinist. Og hun visste at man har mye bedre forutsetninger for å lykkes om man jobber på når man er ung.

– Jeg visste at hvis jeg skulle satse, måtte det skje nå, ikke om tre år. Og jeg angrer ikke på det nå, men ... det er klart, det har ikke bare vært lett. Det er ikke det riktige valget for alle.

Foreldrene hadde sett det komme og støttet henne. Men Alma endte opp med å føle seg ensom.

– I begynnelsen klarte jeg ikke å beholde kontakten med vennene mine. Det var veldig tungt plutselig å stå på egne føtter med en fiolin i hånda. Men jeg tror det var det riktige. Jeg tror videregående kunne ha blitt veldig mye.

Hver dag dro hun til Barratt Due musikkinstitutt i Oslo for å øve.

Etter et par år meldte hun seg opp i noen privatisteksamener. Hun karet seg så vidt til ståkarakterer, sånn at hun kom inn på Norges musikkhøgskole, hvor hun nå studerer andreåret.

– Der har jeg fått masse venner, og det er helt fantastisk.

– Men du fikk jo ikke vært med på russebuss ...?

– Ehhhh, jeg tror ikke at jeg hadde trivdes på russebuss. Jeg er lydsensitiv nok som det er, jeg putter tross alt bomull i ørene mine når jeg spiller fiolin, sier hun og ler.

Det umulige instrumentet

La oss være ærlige: Det er ikke behagelig å være i samme rom som noen som spiller sine første, prøvende toner på en fiolin.

Ikke at noen skal klandres her. Fiolinen blir regnet som et av de aller vanskeligste musikkinstrumentene å lære seg.

Den lille, hule treboksen med fire strenger gir absolutt ikke ved dørene. I motsetning til gitaren har den ikke bånd på halsen som forteller hvor du skal plassere fingrene. Marginene mellom en sur og en ren tone utgjør noen få millimeter.

Om du stryker fiolinbuen over strengene uten riktig trykk, fart eller vinkel, kan det høres ut som negler som skraper mot ei tavle. På toppen av alt er spilleposituren vond og ubekvem for mange.

De færreste kommer lenger enn noen måneders gråt og tenners gnissel på den lokale kulturskolen.

Og så har du sånne som Alma.

Selv om hun ligger godt an i løypa til å få en solistkarriere innen klassisk musikk, er den internasjonale kampen om jobbene knallhard.

Selv om det hersker et dypt alvor over dette, utstråler Alma verken alvor eller innbitthet, bare et smittende humør.

Hun «skylder» på at hun ble introdusert til musikk som noe gøy, som en lek. Mens pappa øvde på Mozarts fiolinkonserter, danset hun rundt i stua. De har improvisert masse sammen, noe som har ført til at hun også komponerer musikk selv. Et stykke hun skrev som 15-åring, har blitt framført av Oslo-filharmonien.

Men hun har ikke nådd dette nivået bare med lek og dans.

Det Alma har begitt seg ut på, handler selvsagt om utrolig mye mengdetrening av høy kvalitet. Det sier Sigyn Fossnes ved Barratt Due musikkinstitutt, som ble den første fiolinlæreren til en fem år gammel Alma.

– Jeg tror hun har kjent på noe inni seg som gjør at det er verdt å gjøre de prioriteringene hun har gjort. Man begynner jo egentlig på nytt hver eneste dag, på sett og vis. Det er ikke alle som har den utholdenheten i seg, men jeg tror at Alma er en av dem, sier hun.

Alma selv er åpent om at hun i perioder har drevet seg selv for hardt:

– Jeg har forvillet meg inn i skoger hvor jeg prøvde å perfeksjonere alt. Øvde syv timer om dagen, ble kjempesliten, var stresset, sov og spiste for lite. Jeg kunne sitte på kafé med en venninne og tenke «shit, jeg burde jo egentlig øve», forteller hun.

Men det store opprøret, det hvor hun knakk fela i to og flyttet til Bali for å bli yogainstruktør, kom aldri.

Hun presset i stedet fram en balanse i livet. Hun tillot seg at alt ikke må være perfekt hele tiden.

Dette har hun tatt med seg over i musikken.

Vil presset til livs

Alma rynker på øyenbrynene når hun begynner å snakke om det som irriterer henne med det klassiske musikkmiljøet.

For eksempel «sannheten» om at alt skal være gullende rent til enhver tid – og at det fingertekniske blir viktigere enn musikken.

Det som er viktigst for henne – og det hun også får mye skryt for – er å spille med følelse og engasjement.

– Jeg spilte nettopp i Operaen, og det kom kanskje en og annen sur tone. Men jeg hadde det så gøy! Publikum og musikerne virket som de hadde det kjempegøy! Og det er jo det som betyr noe, sier hun engasjert.

Noe som irriterer Alma grenseløst, er at mange musikere mister livsgleden av det høye presset.

Å få jernteppe på scenen foran mange tusen øyne er den store skrekken. Når tusenvis av toner skal manes fram utenat innenfor en viss tidsramme, kan feil skje. Og det må være greit, mener Alma.

– Jeg ble ikke musiker for å bli en perfekt fiolinist. Jeg ble det fordi jeg elsker musikk.

Da pappa Henning skulle psyke opp en nervøs Alma til hennes første konserter, hadde han en original variant til henne:

«Det verste som kan skje, er at du driter deg totalt ut, og at alle sammen ler av deg», sa han.

Det er ille nok å i seg selv å tenke på for en ung person, kanskje. Men det har likevel vært en god huskeregel for henne: Livet går videre.

Jakten på gåsehud og hjertebank

Å slite med negative tanker før man skal prestere, er noe de fleste kjenner på. Kanskje er det noe å hente i metodene Alma bruker før hun skal spille konserter:

• å høre opptak av konserter hun selv var fornøyd med.
• tenke på hvilke partier i konserten hun gleder seg aller mest til å spille.

Når hun først er i gang, går det av seg selv. Det er muskelminnet som tar over, forteller hun.

– Når konserten er der, har jeg øvd så mange timer at jeg teoretisk sett kunne ha sett på en film mens jeg spilte.

– Hva føler du når du står på scenen?

– Ofte tar jeg meg selv i å stå der og ha sterke følelser. Gåsehud eller hjertebank. At jeg kjenner det skikkelig.

Det er ikke så lenge siden hun satt i mattetimene og dagdrømte om å stå på en stor scene og spille Jean Sibelius’ fiolinkonsert. Nå er hun der.

– Nå får jeg spille den fantastiske musikken jeg hørte på i oppveksten. Med et helt orkester i ryggen! Det er en helt sinnssyk opplevelse!

Etterpå stikker hun kanskje på hotellrommet med en pose smågodt og ser på «Friends». Og «drømmer vulgært», som hun kaller det, om å spille i Carnegie Hall.

Men bare om hun får gjøre ting på sin måte.

Til kamp mot det gørrkjedelige

Klassisk musikk sliter med å nå ungt. Når Alma ser ut på publikum på en av sine konserter, er det grå hårmanker i ulike nyanser som dominerer.

Alma mener at mangelen på rekruttering delvis skyldes en fisefin holdning fordi folk i miljøet har «skjønt» noe som andre ikke har.

– Vi har så masse å lære av andre sjangere. Hvorfor har popartister så mye større publikum enn klassiske musikere? Jo, fordi de interagerer med publikum på en helt annen måte.

Selv prøver hun å snakke med publikum på konserter. Det er ikke supervanlig at solister gjør det, men Alma vil bryte veggen mellom musikere og publikum og fortelle historier.

Hun rynker panna sånn at øyenbrynene skrår litt oppover.

– Jeg har vært på så mange gørrkjedelige klassiske konserter hvor musikerne ikke anerkjenner at publikum er der i det hele tatt. Jeg blir nesten overrasket hvis jeg virkelig koser meg på en konsert.

For hvis ikke Alma får kose seg når hun selv står på scenen, kan det være det samme med hele greia.

– Jeg vil heller spille for et lite publikum og fortelle halvmorsomme funfacts underveis enn å stå på de store scenene og spille uten glede.

Nysgjerrig på musikksjangeren til Alma? Her byr hun på en spilleliste som en introduksjon til musikk med orkester og fiolinsolist.

Anbefalt videre lesning: