Alle elsker musikk, men ingen vet hvem som spiller!

<-DAGFINN NORDBØ

forfatter og satiriker

Da musikk ble digitalisert, først gjennom CD-er, var det fremdeles mulig for musikkelskere å finne ut hvem som hadde brygget sammen den himmelske lyden og de kule tekstene.

Hvem som hadde komponert, og hvem som spilte bass, gitar, keyboards, saksofon, eller hvem som var korister.

Navnene deres sto jo på CD-coveret, selv om det ofte var så føkkings liten skrift at det ble nesten umulig å lese.

Det var mye bedre på de store fete LP-coverne, og dette er kanskje litt av grunnen til at nye generasjoner så smått har gjenoppdaget dette kule og langt mer visuelle formatet.

LP er jo virkelig et menneskelig format, det krever sin plass i hyllen, og mange av coverne er blitt ikoniske – og det er plass til å fortelle alt om hva slags kreativt produkt denne musikken er. Tekstene står gjerne på coveret eller innercoveret.

Men hva vet folk nå? Snart nada. I 2024 trykker folk på noen taster og setter i gang en spilleliste. Hvem som spiller, er det snart ingen som har peiling på. Hvorfor? Og hvorfor er det viktig?

OMSLAG: LP-coveret til Kanye West-platen «Graduation» fra 2007.

Svaret er at musikk i dag i langt større grad har blitt en vare – og med vare mener jeg noe totalt upersonlig.

Selvsagt har musikk vært en salgbar vare over disk helt siden lydfestingen ble oppfunnet, men med internett og strømmetjenestenes altomfattende revolusjon har dette blitt helt ekstremt.

For en tullepris har nå alle mennesker tilgang til alt som eksisterer av innspilt musikk. Millioner på millioner av plateinnspillinger, hele verdensbiblioteket, og det for en drøy hundrelapp.

Strømmetjenester som konsept har dessverre resultert i at bare en liten elite tjener virkelige penger på musikken sin, mens de som ikke er superkommersielle må finne seg i å tjene småpenger.

Det er ran på høylys dag.

Og i tillegg blir mange av skaperne altså ikke nevnt i det hele tatt, men det gidder pengemaskineriets folk ikke å bry seg stort med. Snart vet ingen hvem disse kunstnerne er, og ingen kunne brydd seg mindre.

For dette er historien om musikerne som forsvant: Når du går inn på strømmetjenester og skal sjekke hvem som står bak musikken, står det Credits i TIDAL eller Skapere i Spotify. Der står det ofte mindre enn ingenting.

Det står f.eks. artistens navn og hvem som er produsent. Men hvis f.eks. en fantastisk bassist er med på en plateinnspilling med en stor stjerne, så bidrar han med en stor innsats for at det musikalske resultatet blir topp.

Han gjør helheten bedre, med sitt unike kunstneriske talent. Men han forsvinner likevel.

I strømmetjenestenes verden er ikke han viktig å fremheve, for slik det er blitt nå, er plateselskapene og strømmemaskineriet bare opptatt av pengene. Hans navn er ikke viktig, plutselig. Selv om de lever meget godt av hans kunstneriske innsats.

Dette er intet mindre enn skandaløst – for hvordan skal så folk som ham kunne leve av musikken? Han har kanskje tatt musikalsk utdanning og har stort studielån å betale. Hvordan skal han få til det?

Jo, ved å få nye spillejobber. Gjennom å bli invitert på turne i Norge eller utlandet, eller oppdaget av festivalarrangører, som skal sette sammen programmet for neste års festival. Eller av noen som vil hyre ham som bassist i et helt nytt band.

Dette kan virke som et marginalt og nerdete problem. Men det er det på ingen måte.

Det som trengs er «æres den som æres bør»!

Og det kan strømmetjenestene og plateselskapene enkelt løse, ved å gjøre den utrolig lite krevende innsatsen det er å faktisk få fram hvem som lager musikken.

KLASSIKER: Elton Johns «Goodbye Yellow Brick Road» (1973). Foto: Diverse / Diverse

Er du selv musikkelsker, kan du gjøre en innsats ved å presse din egen strømmeleverandør til å fikse dette her. Hvis du da får tak i dem. Et stikkord her er transparens, altså gjennomsiktighet.

Men den fungerer ikke i dag.

For et eller annet sted på veien forsvinner musikerne.

Informasjonen finnes, men den når ikke fram til sistemann i verdikjeden – nemlig deg og meg. Dette bør bli en prioritert oppgave for skapernes organisasjoner.

For hvis ingen lenger vet hvem som lager musikken, blir hele konseptet musikk meningsløst.

Da kan vi like gjerne la kunstig intelligens smøre sammen noe som ligner på musikk, helt gratis. Dit vil verken du eller jeg.