Forrige uke uttalte jeg meg i en VG-sak om sykefravær blant gravide. Det skapte sterke reaksjoner.
Sjeflege i Nav
Det forstår jeg.
En debatt om sykefravær er vanskelig, fordi den treffer mange av oss så personlig.
Det var ikke min hensikt å påstå at gravide blir sykmeldt for lett.
Tvert imot.
Jeg vet at mange kvinner strekker seg svært langt for å levere både på jobb og hjemmebane under en graviditet.
Jeg ønsker på ingen måte å legge sten til den byrden, og jeg beklager at det ble inntrykket mange satt igjen med.
Mitt poeng er at bedre tilrettelegging for gravide i arbeidslivet kan gjøre det enklere for mange gravide å stå lenger i jobb.
Når gravide blir syke eller får plager som gjør at det blir vanskelig å jobbe, skal de selvfølgelig sykmeldes.
Vi er heldige som har en god velferdsstat som gjør det mulig.
Men jeg er bekymret for at vi som samfunn ikke klarer å tilrettelegge godt nok i arbeidslivet for gravide med normale svangerskapsplager – slik at de kan kombinere arbeidsliv og familieliv.
De siste dagene har mange kvinner fortalt om hvordan de selv presset seg altfor langt for å klare å stå i jobb under graviditeten, når de egentlig burde vært sykmeldt.
Jeg er glad for at disse historiene har blitt fortalt.
De illustrerer nettopp at vi må bli bedre til å tilrettelegge for at gravide kan stå i jobb – uten at det går utover helsen.
Jeg mener at dette ansvaret må ligge på et strukturelt nivå, og ikke på den enkelte gravide.
I VG-intervjuet sa jeg også at det ikke er farlig å være sliten. Jeg forstår at det kunne oppfattes som nedlatende.
Men budskapet mitt er at det er viktig å gjøre noen tilpasninger tidlig nok, nettopp sånn at man ikke blir så sliten at man blir syk.
Da har arbeidsgiver et stort ansvar for å tilrettelegge, og legen må ha et arbeidsrettet fokus.
Det er ikke bra for hverken mor, barnet eller samfunnet om gravide opplever at de må presse seg lengre enn kroppen tillater – for å innfri en forventning om at de skal levere på et like høyt nivå som vanlig.
Samfunnet og arbeidsgivere må bidra til å senke den forventningen.
Slik at den gravide både kan ha det best mulig gjennom svangerskapet, og jobbe så mye som helsen tillater.
Navs statistikk viser en økning i sykefravær med svangerskapssykdommer etter pandemien.
I 1. kvartal i år fortsatte disse sykefraværene å øke, mens det var en nedgang i alle andre diagnosegrupper – unntatt luftveissykdommer.
Gravide kan også være sykmeldt med andre diagnoser, og statistikken gir derfor ikke et helt dekkende bilde av gravides sykefravær.
Kvinnearbeidshelseutvalget, som kom med sin rapport i våres, peker på at sykefraværet blant gravide ligger på omtrent 20 prosent – fire ganger høyere enn blant ikke-gravide.
Det er helt naturlig at gravide har et høyere sykefravær.
Men utvalget peker også på at det kan være mulig å redusere sykefraværet blant gravide ved å tilrettelegge bedre – spesielt for dem som jobber i yrker med høy fysisk belastning.
Da trenger vi et mer inkluderende arbeidsliv.
Gravide må få muligheten til å stå i jobb gjennom en graviditet – selv om man klarer litt mindre enn vanlig.
Hvert fall hvis alternativet er at hun blir utslitt og sykmeldt.