Aftenposten-ekspertens råd kan være skadelige

Aftenpostens ekspert Jøran Hjelmesæth mener at lavkaloridietter, som for eksempel pulverkurer eller knekkebrødmetoden, kan være god behandling av helseskadelig fedme. Innleggsforfatterne er uenige. Foto: Signe Dons

Som forskere og behandlere av spiseforstyrrelser er vi grunnleggende uenige med Jøran Hjelmesæth.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenpostens sprek-seksjon svarer seksjonsoverlege Jøran Hjelmesæth på kritikk fra en leser om en diett på 1200 kalorier for vektnedgang (lavkaloridiett).

Leseren er bekymret for at rådene kan føre til spiseforstyrrelse. Leseren beroliges med at lavkaloridietter som for eksempel pulverkurer eller knekkebrødmetoden kan gi stor vektreduksjon, og at det er ingen grunn til å bekymre seg for risiko for spiseforstyrrelser.

Leseren betrygges videre med forskning og Hjelmesæths egen erfaring med slike dietter som god behandling av helseskadelig fedme, spesielt med oppfølging av helsepersonell.

Som forskere og behandlere av spiseforstyrrelser er vi grunnleggende uenige med Aftenpostens ekspert. Disse uttalelsene og rådene er i beste fall kontroversielle basert på dagens forskning, i verste fall skadelige.

Den skjulte risikoen med dietter

Slankeadferd er en av de grundigst studerte og sterkeste prediktorene for utvikling av spiseforstyrrelser. Slankeadferd inkluderer blant annet det å faste, spise veldig lite mat, drikke pulverdrikker eller å hoppe over måltider for å oppnå vektnedgang.

Oppfølgingsstudier om slankeadferd viser at denne typen adferd predikerer økt risiko for både høyere vekt og spiseforstyrret adferd sammenlignet med dem som ikke slanker seg.

Risikoen øker ytterligere hvis personen har dårlig selvbilde og kroppsmisnøye.

Disse sammenhengene kan umulig komme som en overraskelse. Utvikling av spiseforstyrrelser handler ofte om at man tror livet blir litt bedre av at man ser ut på en bestemt måte eller har en spesifikk vekt. For å få til det må man gjøre noe annerledes – og mange lager dermed til dels ekstreme regler for hva de kan spise og ikke spise.

Leseren beroliges med at lavkaloridietter gitt i helsevesenet er tryggere fordi det inkluderer oppfølging av fagfolk.

Scenarioet med lavkaloridietter gitt av helsepersonell er helt klart å foretrekke siden helsetjenestene da kan observere risiko før, under og etter behandlingen.

Vi som behandler spiseforstyrrelser, møter imidlertid mange som har fått et komplisert forhold til mat og vekt i etterkant av slike slankeperioder.

Mange blir aldri spurt om erfaringer med lavkaloridietter etter at fagfolkene har avsluttet dietten og oppfølgingen.

I kjølvannet av lavkaloridietten

I Hjelmesæths respons hoppes det bukk over disse erfaringene. Ikke minst ignoreres følelsene som altfor ofte følger dem som blir tilbudt lavkaloridietter: skam, ensomhet og en følelse av at man har mislykkes når vekten går opp igjen.

For hva skjer når man lever på 800–1200 kalorier om dagen? Man går først som regel ned i vekt. Så blir man sulten. Så spiser man mer enn det som er «tillatt». Hva skjer da? Man skammer seg over å ha mistet kontrollen. Hva kan det føre til? Mer spising, ofte i skjul, som igjen medfører økt kaloriinntak i form av overspising.

Deretter følger skuffelsen over vektoppgang og mer slanking. Av nettopp disse grunnene kan mennesker som blir tilbudt lavkaloridietter, utvikle spiseforstyrrelser. Og det gjør de.

Mellom 30–50 prosent av dem med fedme som oppsøker vektbehandling, rapporterer signifikante kliniske nivåer av overspising.

For spiseforstyrrelser finnes i alle vektkategorier, også dem med større kropper. Med store kropper følger vektstigma som for mange medfører høyere grad av angst, negativt kroppsbilde, isolasjon, usunn spiseadferd og forverret fedme.

Lavkaloridietter representerer et forenklet regnestykke om kalorier inn og kalorier ut som gjør at vi grovt ignorerer kompleksiteten i fedme og hva disse menneskene strever med.

Det skjulte strevet

Risiko for spiseforstyrrelser kan økes når vi blir mest opptatt av å måle vekten fremfor byrden med dietten. Det mentale og kroppslige strevet som kreves for å opprettholde kaloriunderskudd, kan slik foregå i det skjulte.

Det hviler et tungt ansvar på oss som jobber med pasienter som strever med mat, vekt og kropp. Hensikten med teksten er å vise kompleksiteten i problematikken uten å skape mer bekymring.

Kunnskap fra brukerorganisasjoner kan forhåpentlig bidra til økt samarbeid mellom fagfeltene.

Det ligger muligheter i nye rammeverk og kliniske anbefalinger som innlemmer underliggende årsaker som genetikk og miljøfaktorer i behandling av fedme.

Vi tror det er mulig for fagfolk å støtte varige endringer av levevaner med mål om varierte måltider som gir tilstrekkelig næring, et sunt søvnmønster og tilrettelagt fysisk aktivitet med trygge relasjoner. Det forutsetter en helhetlig tilnærming som tar hele mennesket på alvor.