Abort: Norge er milevis unna et privatisert «sorteringssamfunn»

Abortnemndene har ikke forhindret mange aborter, men de har gjort livet mer krevende for gravide kvinner i en svært sårbar situasjon, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Det intolerante samfunnet ligger bak oss, ikke foran oss.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Professor i barnemedisin Ola Didrik Saugstad og forfatter Thorvald Steen skriver i et debattinnlegg i Aftenposten 4. november at forslaget til ny abortlov leder oss til et samfunn «uten plass til sykdom og lidelse». De hevder at den foreslåtte utvidelsen er en kamuflert tilpasning til den teknologiske utviklingen i fosterdiagnostikken.

Videre hevder de at sentrale forkjempere for abortrettigheter har vært motivert av tanker om at kun «de mest vellykkede har rett til å bli født». Denne «eugenikkeneugenikkenEugenikken er betegnelsen på en lære som går ut på å forbedre den menneskelige befolkningens biologiske kvalitet gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet. Kilde: Store norske leksikon» blir nå privatisert, og vi går i retning av et samfunn hvor annerledeshet ikke tolereres.

Velkjent kritikk

Saugstads og Steens kritikk er en velkjent kritikk av det såkalte «sorteringssamfunnet» og er blitt fremført i Norge i mer enn 30 år. Noe av det viktigste som har skjedd i denne debatten de senere årene, er imidlertid at kvinnene som har stått i dilemmaene fosterdiagnostikken skaper, har delt sine erfaringer i offentligheten.

I bøker, kronikker og intervjuer har kvinner som har tatt abort etter at alvorlige fosteravvik er påvist, fortalt sine historier. Disse historiene handler i bunn og grunn om smerten ved å miste et barn som var ønsket. Aborten kan i mange tilfeller følges opp av et minnealbum fra sykehuset, hånd- og fotavtrykk av fosteret og et gravsted.

Dette er en situasjon milevis unna en «privatisert eugenikk», jakten på det perfekte eller at «annerledeshet ikke tolereres». Saugstad og Steens virkelighetsforståelse er ikke til å kjenne igjen.

Som medlemmer av abortutvalget foreslo vi en utvidet grense for selvbestemmelse i abortspørsmålet. Det ble aldri kamuflert i utvalget at vi mener det er en logisk sammenheng mellom selvbestemmelse i fosterdiagnostikkspørsmålet og selvbestemmelse i abortspørsmålet.

Det intolerante samfunnet ligger bak oss

Til syvende og sist handler begge deler om hvem som skal ta avgjørelsen. Abortnemndene har ikke forhindret mange aborter, men de har gjort livet mer krevende for gravide kvinner i en svært sårbar situasjon.

Ved å slippe å møte i nemnd må kvinnene stå i de samme vanskelige valgene rundt sin planlagte familie, men de slipper integritetskrenkelsen det er at noen fremmede mennesker har makt og myndighet til å overprøve dem i et så privat og eksistensielt spørsmål.

Vi tror ikke på påstanden om at vi beveger oss i retning av et samfunn hvor annerledeshet ikke tolereres. Alvorlig sykdom og funksjonsnedsettelse er en del av vår hverdag, og i mange tilfeller blir det flere, ikke færre personer som vokser opp med alvorlige funksjonsnedsettelser.

Takket være stadig større muligheter for livsforlengende behandling (pustestøtte i hjemmet, genetisk behandling m.m.) er tilstander som for eksempel spinal muskelatrofi gått fra å bety død i tidlig barnealder for de alvorlige tilfellene til å kunne innebære et langt liv med en funksjonsnedsettelse.

Samfunnet er kommet en lang vei siden eugenikkens storhetstid på 1930-tallet. Det intolerante samfunnet ligger bak oss, ikke foran oss. Mye tyder på at selvbestemmelse innenfor fosterdiagnostikk og abort er fullt forenlig med idealet om et samfunn hvor det er plass til alle.