Å si unnskyld er en bra og nødvendig start

1 week ago 7

EGON HOLSTAD

kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Det er bare drøye to år siden statsminister Jonas Gahr Støre, på vegne av nasjonen, kom med en unnskyldning til skeive, for at det helt frem til 1972 var straffbart for en mann å ha seksuell omgang med en annen mann.

Den dystre 50-årsmarkeringen var både nødvendig og berettiget.

Jeg husker selv hvor lett jeg i utgangspunktet så på dette, at dette nok bare var noen ord lest opp fra et manus, og at det var vann under broen, at vi måtte komme oss videre.

Da jeg så hva det faktisk betød for mange av de skeive, av begge kjønn, fikk jeg meg en berettiget, mental kilevink.

Det er lett å tilhøre majoriteten, og ditto å ta lett på hvordan minoriteter føler undertrykking og diskriminering man selv aldri har kjent, ikke minst når de er påført det av myndighetene.

At det skulle ta 50 år er helt ubegripelig. Tiden var overmoden, og det var bra det skjedde.

I dag vil flertallet på Stortinget, med unntak av Fremskrittspartiet, stille seg bak en ny, kortfattet og krystallklar unnskyldning. Ordlyden er som følger:

«Stortinget vil formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskningspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Med dette ber Stortinget om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i fornorskningspolitikken, og erkjenner ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider».

Unnskyldningen er et resultat av det fem år lange arbeidet Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem i en rapport til Stortinget 1. juni 2023. Tiden var overmoden også her.

Fornorskningspolitikken, med alle de alvorlige følger det hadde for grupper og enkeltmennesker, er et bekmørkt kapittel i norsk historie, og var reell, strukturell rasisme som rammet et stort antall mennesker i et tresifret antall år, fra midten av 1800-tallet.

Konsekvensene av det fortsetter den dag i dag å ramme uskyldige folk. At det skulle ta så lang tid å si unnskyld er helt bedrøvelig.

Kong Olav åpnet Sametinget i 1989, to år etter det ble vedtatt av Stortinget. Åtte år senere beklaget Kong Harald, på vegne av norske myndigheter, den uretten samene hadde blitt påført av den norske stat. Det var helt på sin plass. Men vi har altså måttet vente helt til i dag før staten selv beklaget det.

Det er i det hele tatt noe av et paradoks at en så foreldet institusjon som kongehuset later til å være mer progressiv enn Stortinget.

Kong Olav var også den første fra det offentlige Norge som anerkjente partisanenes innsats, i 1983.

Partisanene i Finnmark, norske motstandsfolk som jobbet på begge sider av russergrensa – mot nazistene, for fedrelandet, med livet som innsats – ble mistenkeliggjort av norske myndigheter for å drive spionasje for Sovjetunionen – mot Norge.

I 1992 fulgte Kong Harald opp med ytterligere en beklagelse til partisanenes familier.

Vi måtte likevel helt frem til 75 år etter krigen, i oktober 2019, før det offentlige Norge formelt ba om unnskyldning, symbolisert gjennom en kransenedleggelse ved partisanminnesmerket ved Skytterhusfjellet i Kirkenes, ved daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

Slike prosesser tar åpenbart lang tid, men når de kommer, er det viktig at ordvalget er presist og det føles oppriktig for den det adresseres til.

Å si unnskyld er krevende, simpelthen fordi premisset i det er en innbakt innrømmelse av egne feilgrep, fysiske eller åndelige. De fleste av oss kjenner til det fra små, private og personlige episoder.

Det koster å si unnskyld, og det er ikke noe man bare kan si for å stilne kritikk og få ubehaget unna.

Skal en unnskyldning ha noen reell verdi hos mottageren, må den alltid være uforbeholden og troverdig.

Det holder ikke å si at man er lei seg for at noen har følt noe støtende, om man ikke selv innrømmer sin egen rolle i det, at man selv har gjort noe man synes det er riktig å be om unnskyldning for.

Dagens unnskyldning fra Stortinget er heldigvis krystallklar, og den bærer i seg et reelt ansvar.

Det er bra. Fornorskningspolitikken var noe så nådeløst og utvetydig som et forsøk på å utslette både språk og kultur hos en minoritet i vårt eget land. Konsekvensene var enorme for de mange som ble rammet.

At unnskyldningen springer ut av en kommisjon som har ordet «forsoning» i seg, er vesentlig, for det er først når denne unnskyldningen ligger til grunn at man er i stand til å starte jobben med en faktisk forsoning, fra begge sider.

Unnskyldningen er en nødvendighet, den er starten på et lengre løp.

Les også: Nordkalottfolket: – Avpubliser saken og si beklager, NRK

Det er dernest helt umulig å snakke om dette nå uten å peke på den siste ukas pinlige NRK-sak, der politiker Sandra Borch, uansett hva hensikten måtte ha vært, ble uthengt av NRK for å være «falsk same».

Hele det journalistiske mageplasket fra allmennkringkasteren tyder på at noen der ikke har skjønt hva premisset for hva fornorskningen faktisk var, som i praksis var påføring av strukturell skam fra statlig hold.

NRK har med saken rundt Sandra Borch videreført den samme påleggingen av skam. NRK er statseid, vi er alle «aksjonærer» der, og de forvalter et helt annet ansvar enn alle andre medieinstitusjoner.

Derfor er det ekstra ille at det er NRK som gjør dette, ikke minst siden de i flere tiår har vært særdeles viktig for ivaretagelse av både samisk og kvensk språk og kultur.

Her har de derimot dummet seg loddrett ut, og for hver dag som går, uten at de legger seg skinnflate og sier unnskyld, gjør de det bare verre for seg selv.

Det later dessuten til at de igjen velger strategien «benekte, forsvare, vikle seg inn i masse rør og misforståelser», før de til slutt – forhåpentligvis – kommer krypende med en beklagelse.

Dagen i dag hadde vært en perfekt anledning til å si unnskyld, i lag med Stortinget.

«NRK vil beklage på det dypeste for å ha bragt til torgs stigmatiserende begrep som «falsk same», og erkjenner ansvar for hvordan denne saken om Sandra Borch både har påført henne, familien hennes og andre samer ubehageligheter, og dernest hvordan dette har vært med å dra omdømmet til media ned i søla».

Hvem vet, kanskje det kommer en beklagelse om 50 år? Det er i hvert fall lov å håpe.

Håpet her ligger i hele tatt i de kommende generasjoner. De nye generasjonene har det med å være hakket kulere enn de forrige når det kommer til slikt. De er mer progressive, mindre fordomsfulle og mer åpensinnede.

Da jeg flyttet til Tromsø i 1990, året etter Kong Olav åpnet Sametinget, var det kun registrert 171 samer i valgmanntallet her i byen, og det var en etablert sannhet at Oslo var byen med flest samer.

I dag er det registrert cirka hundre ganger flere i Tromsø, og tar man med dem under 18 år, er tallet på samer i Tromsø over et sted mellom 2.000 og 2.500 personer.

Vi er byen i Norge med flest samer. Det offentlige feirer den samiske nasjonaldagen. Stoltheten har vokst. Skammen viskes sakte ut.

Det er fortsatt en lang vei å gå. Kommentarfelt under saker som angår det samiske og kvenske må fortsatt stenges. Rasismen oppleves fortsatt i gatene.

Med en offentlig unnskyldning fra Stortinget kan forsoningen for alvor starte. Det var på høy tid.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article