Å måtte møte i nemnd la sten til den uutholdelige byrden det er å gi slipp på sitt eget barn

Sykdom hos fosteret utgjør majoriteten av senaborter. Det er ikke noe man tar lett på, men en skjellsettende opplevelse man bærer på livet ut, skriver Kaia Lindahl. Foto: Privat

Min lille datter hadde alvorlige misdannelser. Å måtte møte i nemnd la sten til den allerede uutholdelige byrden det er å gi slipp på sitt eget barn.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

28. august publiserte Aftenposten en kronikk skrevet av to leger i fødselshjelp. Det er tydelig at de to legene mener at fosterets rett til liv veier tyngre enn kvinnens rett til selvbestemmelse etter uke 12. Det er selvsagt lov å mene. Men som spesialister innen gynekologi med stor påvirkningskraft bør de utvise større integritet i sin argumentasjon og være ærlige på at dette er et verdivalg hvor de har landet på fosterets side av debatten.

Forfatterne avfeier en kvalitativ studie av kvinners opplevelse med nemnd. Samtidig tillegger de en kritisert undersøkelse fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) så stor vekt at de i en mellomtittel antyder at denne lovendringen er noe helsepersonell som gruppe er imot. De antyder også at «folk flest» er imot lovendringen, selv om deres egen kilde sier at 49 prosent er positive.

I tillegg problematiserer de hvordan man i praksis fastslår fosterets alder, og om dette kan føre til at levedyktige fostre aborteres. Svangerskapslengde fastsatt ved ultralyd er absolutt feilbarlig, men det er nå en gang den metoden vi har til rådighet, og som nemnda baserer sine avgjørelser på. Ved lovendring kan i verste fall kan et foster i uke 18+6 bli abortert uten nemndbehandling. Det er fortsatt langt unna levedyktighet.

Forfatternes standpunkt blir særlig tydelig i kronikkens innledning. De spør om de som støtter lovendringen, har sett et 18 uker gammelt foster. Spørsmålet fremstår som nedlatende, som om vi med et annet standpunkt enten er kunnskapsløse eller umoralske.

De siste månedene har jeg sett intet mindre enn fire fostre rundt 18 uker. Både i forbindelse med min jobb som jordmor og da jeg nylig selv gjennomgikk en senabort. Min lille datter hadde alvorlige misdannelser og kunne aldri overlevd utenfor livmoren.

Sykdom hos fosteret utgjør majoriteten av senaborter. Det er ikke noe man tar lett på, men en skjellsettende opplevelse man bærer på livet ut.

De andre fostrene var fysisk friske. Likevel tviler jeg på at mødrene deres følte på noe særlig valg. Deres livsomstendigheter før graviditeten var langt mer krevende enn de fleste kan forestille seg.

Personlig opplevdes ikke nemnd veldig traumatisk. Men det kompliserte og la sten til den allerede uutholdelige byrden det er å gi slipp på sitt eget barn, uavhengig av bakgrunnen for denne byrden. Det er derfor på tide at kvinner, istedenfor en utdatert nemnd, får lovfestet rett til omsorg og veiledning.