Å leve i en verden uten Kris Kristofferson

Nå insisterte Kris riktignok selv på at jeg var venn og ikke en beundrer, men jeg sier det likevel: Jeg var og vil alltid forbli blodfan. Etter å ha fordøyd, eller forsøkt å fordøye dødsfallet et par dager, renset tårekanalene og kjent på apatiens bunnlinje, har jeg behov for å fortelle litt om mennesket og låtskriveren Kris Kristofferson. Jeg var så heldig å bli kjent med dem begge. Som forfatter av «Kris Kristofferson. Dikter. Drømmer. Lærer. Løgner» kan jeg like gjerne begynne med å si at løgner var han i alle fall ikke. Men han mente nok det selv, for han var så dyptgripende ærlig i sin framtoning at han erkjente at vi er alle løgnere, eller som han sa det i sin egen tekst fra The Pilgrim (Chapter 33), også kjent fra filmen Taxi Driver, «vi er vandrende selvmotsigelser».

Da Kris kom til Nashville på 60-tallet, sto han for noe helt nytt som ikke hadde fått rotfeste i byen tidligere. Han var en hippiecowboy som landet bokstavelig talt med helikopter midt inne i et konservativt bibelbelte der det meste var ordentlig og rigget, men ikke uten galskap. Fylla var okay, men den måtte være anstendig i en eller annen form. Selv Hank Williams hadde blitt kastet ut av Grand Ole Opry. Mange av platene som kom ut hadde minst en sang om himmelen. Sex tilhørte privatlivet.

Flere av de beste tekstene til Kristofferson er dynket med sex og poesi, strippet for klisjeer, nakne og enkle, men samtidig avslørende, slik at de fleste av oss kan assosiere oss med dem. Det er nesten ironisk at han ba Joni Mitchell holde noe for seg selv, da hun gav ut Blue tilfeldigvis på Kristoffersons bursdag i 1971. Kris hadde hoppet av karriere i militæret, motsagt foreldrene, var høyt utdannet, hadde mastergrad på den engelske visjonære dikteren William Blake og var forutbestemt som neste generasjon i forsvaret med jobb på West Point. Men så var det dette med Blake og drømmene og det om å leve sitt liv og ikke skusle bort et talent.

«Å se tilbake på livet er som å se en kamp mellom det å ha personlig frihet, og det å ytre seg fritt,» har han fortalt. «Flere perioder har handlet om å komme seg ut av liv programmert av andre. Du vil ha den sprø kombinasjonen av plikt bundet opp mot din egen frihetstrang. Hvis du føler deg fri nok til å være den personen du ønsker, vil du også føle plikt til å være den personen du ønsker å være og til å kommunisere med sin egen sjel. Det handler om å tillate seg selv å være seg selv, og det tror jeg er en kamp for hver og en av oss.» Slik formulerte han det selv, og han ble en fanebærer for friheten. Kris trakk William Blakes tanker inn i nåtiden og snakket om behovet for å bli frigjort fra begrensningene som det moderne samfunnet setter.

«Vi forfører alle hverandre. Det er bare bortkastet å samtale med deg som ikke har gjort annet enn å analysere,» var en linje han ofte brukte og som var utgangspunktet for sangen To Beat the Devil, en av mine absolutte favoritter.

Han var 33 år i sin mest kreative periode. Flere av de mest kjente sangene ble laget på den tiden. Man kunne se seg selv i Sunday Mornin Comin Down da også vi var blitt skilt og savnet ungene og brukte alkohol for å lindre savnet. Men i likhet med Kris erfarte vi i høyere alder at for mye rus gir oss bare mer nerver. Han siterte ofte Blakes ord, som han kunne utenat, om at den som ikke forfølger sitt talent og sine kreative evner, selv på bekostning av mat på bordet, begraver sitt talent i jorden og må leve resten av sitt liv med skam og dårlig samvittighet. Motstanderen het pliktfølelse, så livet handler i bunn og grunn om å finne en vei å møte dem begge. Det gjorde jo Kris, for «hobbyen» hans ble til levebrød etter at Johnny Cash, Janis Joplin, Ray Price og Sammi Smith krøp til topps på listene med hver sin Kristofferson-sang i 1970. Janis var den som mer enn noen fikk skreket ut det som skulle bli Kristoffersons mest kjente sitat, om at frihet er bare et annet ord for å ikke ha mer å tape.

Kris var og er mitt forbilde. Selv hadde han forbilder som Muhammad Ali, Martin Luther King, Bob Dylan og Johnny Cash.

Jeg har forfulgt budskapet til Kris hele mitt voksne liv, mye styrt av en dødsangst som har gjort meg beredt hver eneste dag om at det kan være den siste. Jeg tror Kris gjenkjente noe av seg selv i meg og at det var derfor han tok meg til seg som sin venn. Kris så de sårbare sjeler, men også taperne og mennesker som ble bremset av systemet eller det «normale samfunn». Jeg fant en farsfigur i Kris da jeg mistet min egen far, i den nådeløse respekten overfor både livet og Vårherre.

Kanskje den vakreste låten han har laget er Shadows of Her Mind, som handler om en ensom mann, som man kan få inntrykk av er Kris selv, når han møter en kvinne som skjelver når han tar henne i hånda. Disse to sårbare sjelene vandrer av sted til ei hytte ved havet. Tårene hennes byttes ut med latter og før det blir natt smelter disse to hjertene sammen. Om morgenen er hun borte og han forstår at fotsporene hennes fører ut i havet. Teksten minner umiskjennelig om William Blakes «Uskyldens og erfaringens sanger», et landskap Kris hadde for vane å vandre rundt i når han skrev sine tekster.

Jeg opplevde Kris som sjeldent lettrørt, ydmyk, beskjeden og raus, en som tok inn over seg mye av verdens elendighet ved å bli en av de mest framtredende menneskerettsaktivister i amerikansk musikkhistorie. Han ofret gjerne platekontrakter og filmroller for å følge samvittigheten. Hvem gjør det i dag?

Hans engasjement for Protestfestivalen, som nå har startet spleis for å overleve, hadde grobunn i kampen mot apati og likegyldighet og for samtaler i stedet for krig.

Det er alt for kort å beskrive Kris som menneske og låtskriver i en sides kronikk. Da jeg snakket med mange av vennene hans, var det sjenerøsitet og kjærlighet som gikk igjen. Det var kanskje derfor han var så glad i unger, også i mine. Han så uskylden og leken i dem.

Jeg kan ærlig talt ikke se for meg en verden uten Kris Kristofferson i den.