Å drømme stort gjelder ikke oss?

4 hours ago 3

Jeg vil også kjenne på frihet – men rullestolen min gjør det visst umulig.

Mandag 7. juli kl. 09:58

Av: MIE VALLE (18)

Elev

Jeg har en drøm:

Siden jeg var liten, har jeg hatt lyst å studere i utlandet.

Jeg har alltid hatt en stor interesse for språk og kultur. For tiden lærer jeg meg japansk, og har en drøm om å bli flytende i språket en dag!

Men det virker ikke som drømmene mine har så mye å si.

Jeg sitter i rullestol, og er derfor avhengig av assistanse for å fungere i hverdagen.

Mine utfordringer er for det meste fysiske.

For å kunne gjennomføre gjøremål i hverdagen har jeg BPA (brukerstyrt personlig assistanse), en tjeneste jeg får gjennom bydelen.

Dette er jeg så takknemlig for, fordi det gir meg en helt annen frihet og selvstendighet.

Men det er ikke sikkert at jeg får den hjelpen hvis jeg søker om å få BPA til studier utenfor bydelen min.

For å ikke snakke om utenfor Norge.

Det er nemlig ganske kronglete å få BPA, og hvis du velger å flytte må du søke helt på nytt.

Jeg mener at BPA-ordningen burde være landsdekkende, slik at alle som har BPA, enten i nord eller sør, har like stor sjans for å få ønsket antall BPA-timer.

Ikke noe som krever at du må gå gjennom samme prosess hver gang du skal flytte.

Dette er BPA-ordningen

BPA er en ordning som gjør at personer med funksjonsnedsettelser kan få hjelp til ting i hverdagen – men på sine egne premisser. Det betyr at du selv bestemmer hvem som skal hjelpe deg, når og hvordan.
For eksempel: Jeg vil på konsert i kveld – og da vil jeg ha assistent med meg dit.
BPA er for personer under 67 år som har stort behov for hjelp i hverdagen. Hvis du trenger hjelp mange timer hver uke og vil styre det selv, kan du søke om BPA fra kommunen.

Dette blir enda mer komplisert hvis man ønsker å ta med seg assistenten til utlandet over en lengre periode.

For å sette det litt i perspektiv, blir det nesten like vanskelig å flytte for å studere i et annet land som å flytte til en annen by i Norge.

Det er jo ikke ideelt, alle burde kunne velge fritt hvor de ønsker å studere.

Jeg har hørt mange «skrekkhistorier» om andre funksjonshemmede som har måttet betale assistenter fra egen lomme, fordi de har fått avslag på ny søknad.

Dette svekker troen på at funksjonshemmede faktisk kan velge å studere i utlandet.

Informasjon om muligheter er også vanskelig å finne.

Det er akkurat som om de tenker at funksjonshemmede ikke er en del av studentgruppen.

Det å drømme stort gjelder kanskje ikke oss?

Jeg vil også få muligheten til å kjenne på friheten andre på min alder har. Jeg hadde også satt pris på et miljøskifte etter videregående.

Jeg har bodd på det samme stedet stort sett hele livet, og tenker det er på høy tid å oppleve nye steder.

I tillegg ønsker jeg å ha muligheten til å bli kjent med nye mennesker fra andre steder.

Og hvis ikke dette er mulig, vil jeg gjerne ha en forklaring på hvorfor?

Det burde være like lett for funksjonshemmede som det er for funksjonsfriske å kunne velge å studere i utlandet.

En overordnet oversikt over muligheten til assistanse (i forbindelse med studier) i de landene det er mest vanlig at nordmenn studerer, er en god start.

Relevant innhold i oversikten kan være konkrete kontaktpersoner, fremgangsmåte for søking, prisestimat og eventuelle støtteordninger.

Gjerne også hvilke land som er best på tilrettelegging og assistanse. Dette gjør det mye enklere for funksjonshemmede å finne ut av mulighetene de har.

Dette er en sak som sannsynligvis gjelder mange, og derfor ønsker jeg en endring.

For å forenkle mulighetene for fremtidige generasjoner, er vi nødt til å ta grep.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article