«Woke» er dødt!

1 week ago 15

Det er en av mange konsekvenser av Donald Trumps tydelige valgseier.

Torsdag 14. november kl. 10:26

OLA BORTEN MOE

stortingsrepresentant (Sp)

Mens statsledere verden over ser ut til å finpusse golf-ferdighetene sine og melde behørig fra om at de har snakket med den påtroppende presidenten på telefon, er det noen åpenbare konsekvenser vi like godt kan ta innover oss først som sist:

Med Donald Trump som president manifesterer USA sin makt og posisjon globalt; økonomisk, militært og kulturelt. Ingen over, ingen ved siden. Med kombinasjonen av en litt mindre regelstyrt verdensorden og det som tegner til å bli et svært sterkt og operativt presidentskap – eller et «imperial presidency» – er det ikke til å undres over at alt som kan krype og gå fokuseres rundt verdens nye, politiske midtpunkt.
Donald Trump gikk til valg på endring og disrupsjon. Og det er akkurat det vi kommer til å få. Dette er et brudd, det kommer til å være et før og et etter. 35 år etter at USA og Vesten vant kampen mot kommunismen og diktaturene – og etter en like lang periode med globalisering, frihandel, immigrasjon, USA som verdenspoliti og FN – vil vi se mindre av alt dette til fordel for en mer nasjonal, interessedrevet politikk. Den viktigste forskjellen fra den kalde krigen, er at Sovjetunionen er erstattet med Kina som hovedmotstander.
Internasjonal politikk kommer til å være mer interessedrevet. Med mindre plass til verdier og forestillingen om at vi er beskyttet av handelsavtaler og rettigheter. Utenrikspolitisk er «woke» allerede dødt. Jeg tror også fenomenet synger på siste verset i nasjonal politikk.
Økonomi, sikkerhetspolitikk, innvandring og reallønnsvekst for det brede lag av folket, kommer til å bli de viktigste driverne i så vel nasjonal som internasjonal politikk fremover. Klima, globale menneskerettigheter, kjønnskamp og Black Lives Matter kommer neppe til å prege dagsorden fremover. Et frempek er det faktum at få statsledere som betyr noe så poenget med å være til stede på årets klimatoppmøte.

Hva betyr så dette for Norge i praksis?

Ingen med vett og forstand mener at Berlin og Paris kan yte Norge sikkerhetsgarantier på linje med det London og spesielt Washington representerer. Ikke bare må vi ta et større ansvar for egen sikkerhet på egen balanse, noe som slett ikke er urimelig, vi må også demonstrere relevans og gjensidig nytte der det er mulig. Kjøp av våpen, utveksling av etterretning og overvåkning av nordområdene, er alle virkemidler det er rasjonelt å bruke for å knytte oss tettere på USA. Sannsynligvis også gjennom bilaterale avtaler der det er formålstjenlig.
Mer vekt på økonomisk vekst og aktiv forvaltning av naturressurser. Siden både Europa og Norge sakker akterut i den internasjonale konkurransen, og vi ikke lenger kan forvente å få noe gratis fra USA, blir det relativt sett viktigere å øke grunnlaget for egen økonomisk vekst gjennom det vi kan og som betyr noe: Olje, gass, energi, fisk, mineraler og skog. Vårt eget byråkrati og reguleringsvelde bør gjennom en lignende hestekur som USAs statsapparat står ovenfor for å opprettholde konkurransekraft.
Mindre rom for egenmarkeringer i utenrikspolitikken. Gitt at det blir viktigere å markere interessefellesskap med USA, spår jeg mindre rom for utenrikspolitikk som går på tvers av amerikanske interesser. Bestemmer Washington seg for at de ikke liker Hamas, Hizbollah og Iran, er det neppe lurt å mene noe veldig annerledes.
Et mer anspent forhold til ytterligere europeisk integrering – i den forstand at det akkurat nå er som å knytte seg tettere på et aldrende konkursbo. De siste tiårene slår USA både Norge og Europa på produktivitet, verdiskaping og innovasjon. Og de har i tillegg brorparten av naturressursene som skal til for utvikling av eget land. Det er sånn sett lett å argumentere for at det er bedre å være på lag med en vinner enn en taper.

Uansett gjør Norge klokt i å melde seg inn i realpolitikkens verden, først som sist.