Vil dømme uten å kunne se bevis

Mannen klagde, men tapte i tingrett og lagmannsretten.

Nå skal Høyesterett se på saken med friske øyne. Spørsmålet er om hallingen kan være personlig egnet til oppgaven som meddommer, selv om han er blind.

«En umulighet»

Det hele startet med en sak om barnemishandling, som skulle for retten i Hallingdal i fjor.

Forberedelsene rullet som normalt, fagdommer var valgt og to meddommere tilfeldig trukket på vanlig vis. Legdommerne var som alltid vanlige folk, og i overtall, ut fra tanken om at folk flest ikke er noe dårligere enn jurister til å vurdere bevis.

Så skjedde det noe som ikke var vanlig.

Da fagdommer Knut-Christian Braae-Johannessen møtte meddommerne den morgenen rettssaken skulle starte, oppdaget han at den ene meddommeren manglet syn. Han var rett og slett helt blind.

Illustrasjon: Kurt Jarnes / NRK

Illustrasjon: Kurt Jarnes / NRK

For dommer Braae-Johannessen var en blind meddommer i den aktuelle saken «en umulighet». Mannen var heller ikke valgbar til andre saker, ifølge tidligere rettspraksis.

Dommeren ga beskjed om at mannen ikke kunne være meddommer i saken og at kommunen måtte stryke ham permanent fra meddommerutvalget.

Dermed ble hallingen avskiltet som meddommer.

Det fant han seg ikke i.

Han klaget til retten og krevde å bli gjeninnført i kommunens utvalg – og tapte. I to rettsrunder.

Men siste ord er ikke sagt.

Er blinde bedre?

Ifølge Blindeforbundet kommer 80 prosent av sanseinntrykk fra synet. Sånn oppfatter de fleste verden.

Men se for deg at du ikke ser noe som helst. Da vil du kanskje bruke ørene mer.

Vil det være en ulempe eller en fordel for en meddommer?

– Altså, dette handler ikke om at blinde er bedre egnet til å dømme enn andre, sier advokat Erlend Kim Fossen fra advokatfirmaet Røseid & Co. Han representerer den blinde mannens syn på saken.

– Denne saken handler om at blinde, på lik linje med alle andre, skal få muligheten til å være med å dømme. Den muligheten får de ikke i dag, sier advokat Fossen.

– Hvorfor ikke?

– Retten har til nå ment at blinde ikke kan dømme i nok saker, rett og slett. Men vi mener at med tilrettelegging, så vil den poolen av saker som blinde kan dømme, være større.

Diskriminering

Er klienten din utsatt for diskriminering?

Ja, mener advokat Fossen.

– Overordnet dreier jo denne saken seg om rettssikkerhets-spørsmål. Men for oss, for min klient, handler denne saken først og fremst om diskriminering.

Advokaten mener lovverket som beskytter personer med sansetap fra diskriminering ikke kan tilsidesettes i denne saken.

– Vi må tåle at ikke alt er 100 prosent. Det er ingenting som er 100 prosent, heller ikke måten vi gjennomfører rettssaker på i dag, sier advokat Fossen.

Lovlig forskjellsbehandling?

I Regjeringsadvokatens luftige møterom stiller advokat Kaija Bjelland med medbrakt pressekontakt. Denne er med for å jusse ned svarene, så ikke bare lærd, men også leg skal forstå det som blir sagt. En slags tilrettelegging, altså.

– Skal ikke utvalget av meddommere speile hele befolkningen?

– Så enkelt er det ikke, svarer advokat Bjelland.

Det er hun som skal sparre mot advokat Fossen i Høyesterett.

Advokaten presiserer at verken hun selv, eller hennes klient, Justis- og beredskapsdepartementet, har en egen mening om hva utfallet av saken bør bli.

– Denne saken er litt spesiell, fordi den er såkalt motpartsløs, forteller Bjelland.

Det betyr at Høyesterett har bedt om en motstemme, for å sikre såkalt kontradiksjon.

– Ja, vi er ikke en part, egentlig. Vi er invitert av Høyesterett for å sørge for at saken blir godt opplyst. Men ... Hun smiler litt:

– Så er det kanskje ikke kjemperart at vi tar på oss rollen med å vise til mothensynene. Det kan vel også være litt med setupet her, som gjør at vi får en slagside mot det.

Det betyr i praksis at hun som representant for Justis- og beredskapsdepartementet skal ivareta statens interesser.

Juridiske formuleringer kan være tunge for et vanlig øre, men advokat Bjelland er utvetydig elegant når hun spenner opp sitt lerret:

– Vi mener jo at hensynet til en rettferdig rettergang setter en ramme her. Og i den grad vi mener noe om resultatet, så mener vi at likestillings- og diskrimineringsloven ikke pålegger staten en tolkning av domstolloven som ikke tar vare på tiltaltes rett til rettferdig rettergang, sier hun.

– Men rettferdig rettergang vil nok motparten også være opptatt av, sier hun med et lite smil.

Advokat Bjelland er enig med sin motpart i at den blinde mannen er utsatt for forskjellsbehandling, men hvor vidt forskjellsbehandlingen er lovlig eller ikke, mener Bjellands side ingenting om. Heller ikke hvor vidt han blir diskriminert.

– Det blir opp til Høyesterett å vurdere, presiserer Bjelland.

Paragraf 9

Likestillingsloven forbyr diskriminering og forskjellsbehandling, både direkte og indirekte, men noen ganger er forskjellsbehandling «nødvendig og ikke for inngripende», står det i loven. Det gir også noen rammer for de fem dommerne i Høyesterett

Illustrasjon: Kurt Jarnes / NRK

Illustrasjon: Kurt Jarnes / NRK

Advokat Bjelland veier sine ord:

– Etter statens syn kan ikke interessene til dem som ønsker å være meddommer veie tyngre enn interessene til dem som kan bli domfelt, sier regjeringsadvokat Bjelland.

Visuelle bevis

Det viktigste hinderet for blinde meddommere er altså bevisene de ikke kan se. Regjeringsadvokaten ramser opp: Bilder, video, tegninger, kart og såkalt non-verbal kommunikasjon.

– Dette er bevis som kan skape problemer, sier regjeringsadvokat Bjelland.

– Men hva med synstolking, vil ikke det løse problemet?

Igjen – så enkelt er det ikke, ifølge regjeringsadvokaten.

– I Norge har vi et prinsipp om at dommerne må se bevisene selv, ikke få dem formidlet av andre. Å få bevisene formidlet av en synstolk vil dermed bryte med dette prinsippet, forklarer Bjelland.

– Kan ikke alle bare blir flinkere til å beskrive bevisene presist, så også blinde klarer å se dem for seg?

– Nei, det handler ikke om det, sier hun.

– Dommeren stiller kanskje spørsmål som dette i retten: «Du sier tiltalte kom gående mot deg med kniven – kan du vise hvordan han holdt hånden?»

Regjeringsadvokat Bjelland løfter armen.

– Vinkelen på hånden kan ha mye å si, når dommeren prøver å finne ut om tiltalte mente å drepe eller «bare» skade, forklarer hun.

– Hva om blinde bare tildeles dommeroppgaver i de sakene de helt sikkert kan dømme – altså de uten visuelle bevis?

– Det er risikabelt, fordi det kan dukke opp nye bevis i løpet av rettssaken – også i de sakene som i utgangspunktet var egnet for en uten syn. Det vil være utfordrende hvis det er bevis den blinde ikke selv kan vurdere.

Konsekvensen kan bli at rettssaken må starte på nytt, med nye dommere. Det vil da utfordre enda et sentralt prinsipp, forklarer advokat Bjelland.

– Som tiltalt har du krav på en rettferdig rettergang, innen rimelig tid. Spørsmålet er om vi ønsker å bygge inn en sårbarhet for at rettssaker kanskje må gjøres om igjen -omberammes – noe som nettopp kan føre til at en rettssaker kan trekke ut i tid.

Kunsten å tolke en vag formulering

Domstollovens paragraf 70 definerer hvem som kan være meddommer:

«Den som velges, må ha tilstrekkelige norskkunnskaper, og for øvrig være personlig egnet til oppgaven»

Nettopp denne vage formuleringen – personlig egnet – er stridens kjerne.

Advokat Bjelland følger advokat Fossen og hans klient et lite stykke på vei. Men bare et lite stykke:

– Det er definitivt saker en blind person kan være egnet til å dømme. Det står også i dommen fra lagmannsretten – der er vi enige, sier hun.

– Men for å være egnet som meddommer må en kunne dømme i en «ikke ubetydelig andel av sakene som går for retten». Det kan ikke blinde. Spørsmålet for Høyesterett er om diskrimineringsforbudet tilsier at denne tolkningen må endres for blinde personer, slik at de kan få inngå i meddommerutvalget, selv om de bare kan dømme i et fåtall av sakene.

Denne begrunnelsen – antagelsen om hvor få saker blinde kan dømme – holder ikke, mener advokat Fossen, og tar sats:

– Han blir tilsidesatt, utelukkende fordi han er blind. Uten at man gjør konkrete, individuelle vurderinger, eller undersøker mulighetene for tilrettelegging. Og så blir det alle de sakene man bare antar at han ikke kan dømme, som gjør at han heller ikke får dømme i saker han faktisk kan dømme.

– Det er en begrunnelse min klient ikke kan akseptere, sier advokat Fossen.

Svenske tilstander

En rekke land i verden legger til rette for blinde meddommere. Sverige er ett av dem.

Svenskene deler mange av våre prinsipper for rettergang: Det skal være bred representasjon i utvalget av meddommere. Muntlighetsprinsippet er det samme som i Norge: Først når beviset er presentert muntlig for retten kan det fungere som bevis.

Lagmann i Eksjö tingrett, Anna Sjömann, mener prinsippet om muntlighet langt på vei løser problemstillingen.

– Alle som viser noe frem for retten i Sverige må være veldig nøye med å beskrive det de legger frem, sier lagmann Sjömann på telefon fra Eksjö, og forsikrer:

– Som dommer er jeg veldig påpasselig med akkurat det. Også når det er beskrivelser av sånt som bevegelser, avstander og så videre.

På spørsmål om lagmann Sjömann tror at blinde vil oppfatte slike bevis like godt som en seende, gir den svenske dommeren et svar som nok kan ryste noen, men glede andre:

– Kanskje ikke alltid. Men vi har plikt til å prøve å gi alle dommerne de beste forutsetninger for å vurdere bevisene. Så er det opp til dommerne å vurdere bevisene, etter beste evne, og ut fra den enkelte dommerens forutsetninger, avslutter lagmann Sjömann.

Det vi ser og det vi tror vi ser

Non-verbal kommunikasjon, som retten mener en dommer må kunne se, er omdiskutert.

Rødming, stamming og uro i kroppen, flakkende blikk – det er ikke uvanlig å mene at slike adferdstegn kan røpe om en person snakker usant.

Men stemmer det?

– Det er en myte, sier professor emeritus i psykologi ved Universitetet i Oslo, Svein Magnussen.

Han har forsket på adferd hos vitner og advarer om at det ikke er mulig å avgjøre om et menneske lyver, kun basert på adferd.

– Når folk flest mener at flakkende blikk er et tegn på løgn, ja, så passer du naturligvis på å ikke flakke med blikket når du lyver, sier Magnussen.

– Dette er jo adferd som kan styres med viljen, poengterer han.

Viggo Kristiansens tyggegummi

Journalist Bjørn Olav Jahr har tilbragt en del tid i rettssaler og fundert over dynamikken i en straffesak. Han var ikke klar over at blinde er utelukket som meddommer.

– Da du ringte og fortalte meg det ble jeg helt sånn: «hæ?» Jeg ble overrasket – trodde nesten ikke det var sant. For jeg tenker jo litt motsatt, sier Bjørn Olav Jahr.

– Jeg tenker at blinde mennesker tvert imot kan være veldig gode til å observere, nettopp fordi de lytter konsentrert. Fordi de ikke henger seg opp i hvordan folk ser ut, om de tygger tyggegummi, eller hva slags farge de har på genseren. Slike ting som ofte nører opp under fordommer.

Bjørn Olav Jahr forteller at han har pratet med Viggo Kristiansen om hvordan han som tiltalt opptrådte i retten.

– Viggo var 21–22 år gammel og ganske nervøs, men utad var han en litt sånn tøff-i-trynet-type. For ham var det ganske viktig å holde maska, sier Jahr.

– Viggo tygget tyggegummi og lo med forsvareren sin i pausen. Han ville ikke fremstå som redd. Alt det der var med på å bygge et bilde av ham som et monster, sier Jahr, og legger til:

– Et «monster» som altså var uskyldig.

– Så hva tenker du de som var i retten egentlig kunne lese ut av hans nonverbale kommunikasjon?

– Jeg var veldig tydelig på min konklusjon: At han var uskyldig. Men da jeg gav ut boken min var det mange – særlig journalister – som sa til meg: «Hvordan kan du si det? Du var ikke i retten. Du så ikke Viggo Kristiansen i retten». Da prøvde jeg å si: «Kanskje det var en fordel at jeg ikke var der? For dere virker jo veldig preget av det dere opplevde», sier Jahr.

Blind gudinne

Fru Justitia er en romersk gudinne for rettferdighet. Siden renessansen er hun gjerne avbildet med bind for øynene, som et symbol på upartiskhet.

I Høyesterett er dommer Knut Erik Sæther den som innstilte på at anken til hallingen skulle behandles.

Det finnes få rettsavgjørelser å lene seg på, så dommerne i Høyesterett er forberedt på å bryte nytt juridisk land.

Sæther trekker frem en utvikling som har vært særlig tydelig i 2025:

– Høyesterett har avsagt flere avgjørelser knyttet til troverdighetsvurdering i straffesaker – «kan vi feste lit til det denne personen forteller?» Utgangspunktet har vært at man har ment at man har kunnet trekke slutninger ut ifra hvordan en person fremstår – om vedkommende rødmer, stammer, ser bort eller kanskje virker veldig overbevisende, sier Sæther:

– Høyesterett har understreket at en må være varsom med å trekke konklusjoner på den bakgrunnen. Det avgjørende må være innholdet i forklaringen – hvordan forklaringen passer overens med bevisbildet ellers, påpeker dommeren.

– Kan det hende at en meddommer med sansetap rett og slett kan være en styrke for retten?

Høyesterettsdommer Sæther våger seg faktisk et ørlite stykke utpå:

– Det kan tenkes at sansemessige begrensninger hos en meddommer kan være med på å styrke rettssikkerheten, svarer han, men legger kjapt til:

– Så er det andre prinsipper igjen, som dette prinsippet om allmennhetens deltagelse stanger mot, sier Sæther.

– Her vil det altså være flere rettslige prinsipper som må avveies mot hverandre, slår han fast. Det blir spennende, sier han med ettertrykk.

– Hvordan er det med juristenes gudinne, fru Justitia – bruker hun øynene når hun dømmer?

Sæther ler litt før han svarer:

– Nå har jo fru Justitia bind for øynene, det er riktig. Og grunnen til det er jo at hun skal foreta en uhildet vurdering – altså ikke skjele hen til hvem partene er. Når det gjelder synssansen, så kan jo den brukes for å vurdere bevis. Men hvor avgjørende den er som premiss for bevisvurderingen – det gjenstår for Høyesterett å se, avslutter høyesterettsdommer Knut Erik Sæther.

Synes du saken virker spennende? Høyesterett anser den så prinsipielt interessant at de streamer forhandlingene direkte fra salen i Høyesteretts annen avdeling. Da kan du se når advokat Erlend Kim Fossen og regjeringsadvokat Kaija Marie Folkestad Bjelland sparrer i høyesterett.

Saken strømmes på Høyesteretts stream torsdag 19. mars klokken 09:00 til 15:30.