Vi vil både ha høy lønn og lav rente. Lykke til! 

Nordmenn har de siste årene hatt mer eller mindre konstant økonomisk bakoversveis.

Matprisene har steget, strømregningene eksploderte (før vi ble «reddet» av Norgespris), boliglånsrentene skjøt i været og kronen har vært svakere enn vi har vært vant til.

Mange opplever at flere år med lønnsøkninger nærmest er spist opp. Samtidig går store deler av industrien så det suser, blant annet takket være den svake kronen.

Det er derfor lett å forstå hvorfor LO denne våren igjen har krevd, og fått, kraftige lønnstillegg. Folk vil ta igjen det tapte. Problemet er bare at økonomien ikke alltid fungerer slik vi ønsker at den skal fungere.

For samtidig som LO kjemper for kjøpekraft her og nå, advarer stadig flere økonomer mot at Norge kan være i ferd med å gjøre inflasjonen mer langvarig.

Høyere priser enn nødvendig

Professor Ragnar Torvik, som leder flere offentlige utvalg, er blant dem som advarer mot at Norge er i ferd med å gjøre inflasjonen mer varig enn nødvendig. Han peker på at frontfagsmodellen normalt har tjent Norge godt fordi den har gitt ansvarlige lønnsoppgjør og lav arbeidsledighet. Men dagens situasjon er annerledes.

Mens store deler av eksportindustrien tjener svært godt på høy internasjonal prisvekst og svak krone, sliter rentefølsomme næringer som bygg og anlegg med det motsatte: høy rente, dyr finansiering og svak etterspørsel. Likevel skal de samme lønnstilleggene spre seg gjennom hele økonomien.

Torvik mener det kan gi en farlig dynamikk. For selv om inflasjonen opprinnelig kom utenfra, mener han at problemet nå i større grad er blitt innenlandsk. Høye lønnstillegg bidrar til å spre prisveksten videre inn i norsk økonomi, noe som igjen kan tvinge Norges Bank til å holde renten høy enda lenger.

Den «grusomme måten»

Han advarer særlig mot å forsøke å «ta igjen» flere år med dyrtid gjennom svært høye lønnstillegg over få år. Det kan gi kortsiktig lettelse, men også øke risikoen for at inflasjonen får feste.

Og det er nettopp dét økonomer frykter mest.

Torvik trekker paralleller til 1970-tallet, da høy inflasjon etter hvert ble en forventning i hele økonomien. Resultatet ble at sentralbankene til slutt måtte presse rentene kraftig opp og skape høy arbeidsledighet for å få kontroll igjen.

Han kaller det «den grusomme måten» å få ned inflasjon på.

Derfor mener han det kan være bedre å bruke lengre tid på å hente inn tapte lønnsår, fremfor å gjøre det raskt gjennom svært høye oppgjør som risikerer å holde både inflasjonen og renten høy.

Frykt og forventninger

For inflasjon handler ikke bare om dagens priser. Det handler også om forventninger. Hvis arbeidstakere forventer høy prisvekst, krever de høyere lønn. Hvis bedrifter forventer høyere lønnskostnader, setter de opp prisene. Og hvis Norges Bank frykter at dette fortsetter, holder de renten høy lenger.

Da kan det som først skulle redde kjøpekraften, ende med å spise den opp igjen.

Torviks advarsel er alvorlig: Hvis inflasjonen får feste, kan prisen til slutt bli høy arbeidsledighet. Men andre økonomer frykter samtidig at Norge allerede er i ferd med å bremse for hardt.

Advarer mot hardt rentevåpen

SSB-forsker Roger Hammersland peker i et innlegg i Aftenposten på at mye av prisveksten de siste årene har kommet utenfra: krig, energipriser, geopolitisk uro, tollkonflikter og svak krone. Norske husholdninger har allerede fått kraftig redusert kjøpekraft, boligbyggingen faller og deler av økonomien er blitt betydelig kaldere.

Derfor advarer han mot å bruke renten for hardt og for lenge.

For samtidig som noen frykter at høy lønnsvekst skal slippe inflasjonen løs igjen, frykter andre at Norges Bank skal bremse økonomien så hardt at regningen kommer i form av arbeidsledighet, konkurser og et enda svakere boligmarked.

Tettere koblet

Steinar Holden peker på en tredje ting, også i Aftenposten: At mange fortsatt snakker om frontfagsmodellen som om vi levde på 1980-tallet.

Han mener at den svake kronen gjør at den tradisjonelle bremsen i frontfagsmodellen fungerer dårligere enn før. Når eksportbedriftene tjener godt på svak krone og høye internasjonale priser, tåler de også langt høyere lønnstillegg. Dermed blir ikke hensynet til konkurranseevnen den samme begrensningen på lønnsveksten som det tidligere har vært.

Da må andre mekanismer hindre at høy pris- og lønnsvekst biter seg fast i økonomien.

Holden minner om at Norges Bank har fått et tydelig oppdrag fra Stortinget og regjeringen: Inflasjonen skal over tid tilbake mot 2 prosent. Hvis ikke partene i arbeidslivet tar nok hensyn til det, kan sentralbanken bli tvunget til å holde renten høy lenger – eller heve den mer – for å få prisveksten ned igjen.

Rente ble politikk

I valgkampen ble renten gjort til politikk. Velgerne fikk høre at «folk skal få bedre råd» og at renten skulle ned. Nå forsøker regjeringen å forklare at ingen politikere faktisk styrer renten direkte. Det er sant.

Men det er også sant at folk oppfattet løftene langt mer konkret.

Derfor er rente blitt noe langt mer enn et teknisk spørsmål om inflasjonsstyring. Den er blitt et symbol på trygghet, rettferdighet og hvem som tar regningen når økonomien blir dårligere.

Og kanskje er det nettopp dét som gjør denne debatten så vanskelig.

Alle har litt rett

LO har rett i at folk ikke kan tåle stadig dårligere råd. Økonomene har rett i at inflasjon kan bli selvforsterkende dersom alle forsøker å hente inn tapene samtidig. Og Norges Bank har rett i at høy inflasjon til slutt rammer de fleste.

Problemet er at økonomiske ubalanser sjelden forsvinner av seg selv, uavhengig av hva rotårsaken er. Kostnaden kommer som regel tilbake et sted – i lønnsoppgjørene, i boliglånsrenten eller i arbeidsmarkedet. Hvem som skal ta den belastningen, er det hele Norge diskuterer nå.