Vi kan ikke kødde med vår siste urørte villmark

2 hours ago 2

EGON HOLSTAD

kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

WWF saksøker ikke staten for selve gruvedriften, som i seg selv er svært omstridt, men fordi de mener at kunnskapsgrunnlaget for vedtaket er så dårlig at det i seg selv gjør aktiviteten ulovlig.

Saksøker virker å ha en god sak.

På Stortinget er det likevel politisk flertall for å sette i gang med dette. Frp, Høyre, Ap og Sp har slått sine pjalter sammen, og oser av ståpåhumør og logisk fornektelse.

Mulig jeg er unødvendig negativ her, men det når verdens ledende forskningsmiljø på maritime forhold selv sier de ikke vet nok om dette, antar jeg at norske stortingspolitikere ikke vet mer.

Det er fascinerende hvor mye lettere det åpenbart er å få gjennom vedtak for tungt inngripende naturvedtak, når de skjer under havflaten, der ingen kan se det. Logikken burde vært omvendt. Det vi ikke ser, vet vi nemlig mye mindre om.

Da er det, om ikke annet, en trøst at det er miljøet man angivelig gjør dette for. «Verden trenger mineraler til det grønne skiftet, og regjeringen vil undersøke om det kan være mulig å utvinne havbunnsmineraler på en bærekraftig måte fra norsk sokkel», står det på Regjeringen.no

Havområdet man først åpner for å bedrive mineralvirksomhet i, er lokalisert i Norskehavet og Grønlandshavet. Arealet er på til sammen 386 blokker, og er «bare» rundt 38 prosent av det området man på sikt ønsker å bedrive undervannsgruvevirksomhet på.

Det regjeringen kaller «en skrittvis og forsiktig tilnærming» (disse 38 prosentene) utgjør et undersjøisk område på størrelse med hele landarealet til Nord-Norge, som alene utgjør rundt 35 prosent av Fastlands-Norge.

Områdene det er snakk om ligger i Arktis, mellom Svalbard, Grønland, Island og Jan Mayen; noen av verdens største områder med selvproduserende matressurser.

Det ligger mye makt i språk. Hvis man kaller noe «skrittvis og forsiktig», rører inn «det grønne skiftet» og krydrer det hele med det fjonge ordet «bærekraftig», kan man få det meste til å høres fornuftig, enn si direkte miljøvennlig, ut.

Litt sånn som det er med norsk olje og gass, som ofte omtales som så miljøvennlig at det høres ut som man kan bruke det i matlaging. Bare så synd at de som har innsikt i dette er vilt uenig med Stortingets flertall.

Miljødirektoratet, som er underlagt Klima- og miljødepartementet, er svært negative, og skriver rett ut at konsekvensutredningen har store mangler.

«Konsekvensutredningen (KU) gir ikke beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs. KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi og miljøvirkninger.

Videre inneholder den ikke vurderinger av om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte. Miljødirektoratets vurdering er derfor at KU ikke oppfyller kravene i havbunnsmineralloven § 2-2».

Havforskningsinstituttet har uttalt at vi ikke har kunnskap om over 99 prosent av områdene som er åpnet for gruvedrift i norske farvann, og at dette derfor er å bedrive hasard på naturens vegne.

Norges Fiskarlag skriver i sitt høringssvar at gruvedrift kan føre til store konsekvenser for fiskeriene. De frykter «negative konsekvenser for gyteområder, gytesuksess, vandringsruter og tilgang på føde i viktige livsfaser for ulike fiskearter.

Utlekking av tungmetaller og spredning av radioaktivt avfall kan heller ikke utelukkes å bli spredd i vannsøylen og dermed risikere å gå inn i næringskjedene og å påvirke sjømattryggheten».

Europaparlamentet, EU-kommisjonen, Nordisk råd, FNs miljøprogram, FNs høykommissær for menneskerettigheter, Verdens naturvernunion (IUNC), Verdens økonomiske forum, og over 900 dyphavsforskere verden over er blant dem som er sterkt kritiske til Norge.

Vårt eget forskningsmiljø er hoderystende til prosjektet. En lang, grundig og bedrøvelig sak hos Forskning.no fra oktober i fjor er til å få mareritt av.

Internasjonale aktører som Google, BMW, Northvolt og Volvo sier de konsekvent vil nekte å bruke mineraler fra havbunnsgruver til sine produkt. Flere store bankaktører vil ikke ta i det med ildtang.

Den internasjonale motstanden og skepsisen er massiv. Tunge, anerkjente medieaktører verden rundt har viet denne saken stor oppmerksomhet, der det skrives med undring hvordan Norge nå bare durer på mot bedre vitende. Det internasjonale omdømmet står i spill.

Så sent som 15. mars i år uttalte vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, følgende: «Jeg tror det er riktig av meg å si at dette er Norges mest krevende omdømmesak akkurat nå».

Men dette skal åpenbart regjeringen og samarbeidspartnerne ignorere, til tross for at også Hurdalsplattformen svart på hvitt slår fast at «natur og klima skal være rammen rundt regjeringens politikk». Det er, om ikke annet, veldig pent sagt.

Statsminister Jonas Gahr Støre leder sågar Havpanelet. Det er gjennom dette panelet Norge også har forpliktet seg til å ha hundre prosent bærekraftig havforvaltning innen 2025, samme år som samme mann og hans parti går inn for å åpne for gruvedrift på havbunnen.

«Rene og produktive hav er viktigere enn noen gang», uttalte Støre så sent som i september i år. På regjeringen.no står det at Norge samlet har utbetalt fem milliarder amerikanske dollar (cirka 56 milliarder kroner) «for å bevare verdens tropiske skoger […]», mens vår egen regnskog, under vann, nå altså risikeres.

Vi vet mindre om havbunnen vår enn vi gjør om overflaten på Mars.

Dette skjer også i en tid hvor noen av våre viktigste ressurser i havet er under press, der fiskekvotene reduseres, sjøfuglbestandene synker og der forsøpling og global oppvarming av havene truer.

Norges havområder er seks ganger større enn Fastlands-Norge. Åtti prosent av disse ligger nord for polarsirkelen. De er vår siste urørte villmark.

Vi er allerede et av svært få land i verden som fortsatt tillater dumping av gruveavfall i sjøen. Nå skal den selvbestaltede miljønasjonen starte med gruvedrift på havbunnen også.

Vi stryker med én hånd og slår med den andre. Det ser virkelig ikke bra ut. Verken for Norge, miljøet eller verdenshavene.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article