Vi har sett det før – derfor har Glimt-spillerne et VM-problem

Foto: MARIUS SIMENSEN / Bildbyrån

Det er jo et morsomt svensk forslag, ikke helt seriøst selvsagt, men som han påpeker: tanken kiler.

Og tvil ikke: Manchester City, Atlético Madrid og Inter er sterkere motstandere enn de fleste landslag.

Det samme var Milan, Real Madrid og Borussia Dortmund da Rosenborg herjet på 90-tallet.

REAL TRIUMF: Rosenborg-spillerne jubler etter 2–0 over Real Madrid. Harald Brattbakk på ryggen til Mini, Roar Strand, Bent Skammelsrud, Runar Berg og Vegard Heggem. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Og tvil heller ikke på at «bedre enn landslaget»-tanken er lansert før.

Dette er et sjarmerende ekko fra 90-tallet. Den gangen var det flere som mente at RBKs Eggen var bedre enn Drillos Norge. Nils Arne Eggen ba til og med om et møte mellom Rosenborg og landslaget høsten 1997, men Drillo mente det ville være umulig å få til, rent praktisk, så det ble aldri noe av.

Likevel: tanken kilte. Det RBK gjorde, var ikke til å tro. Det Glimt gjør, er ikke til å tro, og hva kunne slike veldreide lagmaskiner utrettet mot nasjonens aller største stjerner, de som sjelden får trent sammen? Det svaret får vi aldri. De driver på i to forskjellige verdener.

Og det er ingen grunn til å tro at Glimt plutselig skal overbefolke det norske VM-laget. Da er det større grunn til å tro at Norge starter sin første VM-kamp uten én eneste spiller fra laget som sjokkerer Fotball-Europa.

Bare Patrick Berg hadde en sentral plass i den fantastiske VM-kvaliken, på banen i syv av åtte kamper og fra start av i fire av dem. Jens Petter Hauge og Fredrik Bjørkan fikk to korte innhopp hver. Det var alt, selv om Glimt spilte semifinale i Europa League på våren og debuterte i Champions League på høsten.

1998-TROPPEN: Bak fra venstre: Kjetil Rekdal (Hertha), Stig Inge Bjørnebye (Liverpool), Gunnar Halle (Leeds), Egil Østenstad (Southampton), Ståle Solbakken (Aalborg), Henning Berg (Manchester United), Håvard Flo (Werder Bremen) og Erik Mykland (Panathinaikos). I midten fra venstre: Assistentrener Bjørn Hansen, Tore André Flo (Chelsea), Jostein Flo (Strømsgodset), Ronny Johnsen (Manchester United), Dan Eggen (Celta Vigo), Vidar Riseth (LASK Linz), Erik Hoftun (RBK) og Egil Drillo Olsen. Foran fra venstre: Ole Gunnar Solskjær (Manchester United), Øyvind Leonhardsen (Liverpool), Espen Baardsen (Tottenham), Frode Grodås (Tottenham), Thomas Myhre (Everton), Roar Strand (RBK), Vegard Heggem (RBK) og Mini Jakobsen (RBK).

Det har vi også sett før. Rosenborg drev også på i sitt eget lille parallelle fotballunivers – med store seire i Champions League år etter år.

Alle spillerne som var med på å slå Milan i 1996 og Real Madrid i 1997, var norske. Ingen av dem spilte da Norge VM-åpnet mot Marokko i 1998.

Dette var midt i Rosenborgs storhetstid, fire av 22 RBK-spillere fikk plass i den norske troppen og bare to av dem kom på banen i løpet av de fire kampene: Roar Strand startet én og kom inn to ganger, Mini Jakobsen fikk spille en halvtime. Erik Hoftun og Vegard Heggem var strålende i RBK, men de ble sittende på benken når Norge spilte.

Bent Skammelsrud, han som styrte spillet mot storheter på Lerkendal, måtte se VM på TV. Harald BrattbakkHarald BrattbakkDro til Celtic i desember 1997. Slo aldri til for Norge. Fikk 17 landskamper, scoret fem mål, alle mot små nasjoner. og Sigurd RushfeldtSigurd Rushfeldt38 landskamper, men veldig få i den perioden han herjet som verst i Rosenborg (97-99). Syv landslagsmål. banket inn drøssevis med mål, men var liksom ikke i nærheten av troppen.

Og det er flere likheter mellom tidenes to største norske klubbsuksesser. Det er nesten komisk hvordan historien her har gjentatt seg.

Flere Rosenborg-spillere slet da de reiste videre til større klubber. Høres kjent ut? Fredrik Bjørkan, Fredrik Bjørkan,Hertha Berlin Patrick BergPatrick BergLens, Jens Petter HaugeJens Petter HaugeMilan, Frankfurt, Gent og Håkon Evjen Håkon Evjen AZ i Nederland og danske Brøndby.er fire av dem som har reist fra Bodø – uten å slå til – for så å komme tilbake og plutselig være stjerner igjen.

Både datidens Rosenborg og nåtidens Glimt ble bygd rundt en offensiv og fartsfylt 4–3–3-modell, der alle spillerne vet hvor lagkameratene løper hele tiden, ekstremdrillet i trening etter trening, kamp etter kamp. Men det viste seg den gangen – og har nok vist seg nå – at de får et problem når de skal ut av en så skarpt definert rolle.

Det blir liksom alle eller ingen, for å sette det veldig på spissen, og sånn sett gir det jo mening at Bodø/Glimt kunne representert Norge i VM ...

Midtstopper Odin Bjørtuft fortjener en landslagssjanse på stopperplass, makkeren Jostein Gundersen er heller ikke langt unna, det samme gjelder høyreback Fredrik Sjøvold. Håkon Evjen har tidvis vært strålende i Champions League, og Jens Petter Hauge er blitt en internasjonal slager i de siste kampene.

Det gjenstår å se om det er godt nok til å få en VM-plass.

Først skal vi se om det er godt nok til å slå Sporting i 8-delsfinalen i verdens største klubbturnering.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.