Vi har en fraværskrise

Det typiske timefraværet på videregående skole har økt til 19 timer i året mot 7 timer i skoleåret før pandemien.

Jentene har én dag mer fravær enn gutter, mens gutter slutter oftere på skolen enn jenter. En av seks har mer enn 50 timer fravær, mot 8 prosent før pandemien. Det viser statistikk for skoleåret 2023–2024 fra Utdanningsdirektoratet.

Noe har skjedd, og det på kort tid. Det er all grunn til å rope varsku.

Tallene er dramatiske, først og fremst for ungdommen selv. Forskning viser at høyt fravær fører til at elever går glipp av både faglig og sosial kunnskap.

Skolen er den viktigste arenaen i barn og ungdommers liv. Det er her grunnlaget for fremtiden legges. Det er her vennskap, tilhørighet og mestringsfølelse skapes.

Konsekvensene kan bli livslange. Og om fraværstrenden får feste seg, kan det ramme hele samfunnet.

Så mye fravær har elevene:

• Elevene har typisk 4 dager og 19 enkelttimer fravær på vitnemålet (medianfravær)
• Timefraværet øker med klassetrinn, fra 16 timer på vg1, til henholdsvis 20 og 22 timer på vg2 og vg3.
• Hver tiende elev har 20 dager eller mer fravær. Andelen jenter med slikt fravær har økt fra 9 til 11 prosent siden i fjor. For gutter har fraværet økt fra 7 til 8 prosent.
• En av seks har mer enn 50 timer fravær. Før pandemien var det kun 8 prosent som hadde så mange timer fravær.

Det er lett å be ungdommene ta seg sammen og komme seg på skolen. Men så enkelt er det selvsagt ikke.

Det er et globalt fenomen. Skolefraværet har eksplodert i de fleste sammenlignbare land etter pandemien.

I England har andelen elever som er borte i minst 10 prosent av skoletimene doblet seg sammenlignet med tallene før pandemien. Det samme har skjedd i USA. Også i land som Danmark og Australia har det vært en stor økning i skolefraværet.

Utdanningsdirektoratet skriver at de ikke kan forklare økningen.

Men det er ingen tvil om at det finnes en fellesnevner – og det er coronapandemien. Den har ført til omveltende individuelle og samfunnsmessige endringer.

Mange av oss oppfører oss rett og slett annerledes.

GYM HJEMME: November 2020 ble det innført rødt nivå ved Granstangen skole i Oslo. Gymsal ble brukt til undervisning og gym måtte elevene ha hjemme. Foto: Helge Mikalsen / VG

Det er for eksempel en mye lavere terskel og forventning om å bli hjemme ved luftveisinfeksjoner, fordi man ikke må smitte andre.

Det er også mye enklere å «jobbe hjemmefra», følge undervisningen på nett og levere inn obligatoriske oppgaver online.

En av de viktigste årsakene til fraværet, både på skolen og i arbeidslivet, er likevel en betydelig økning i psykiske plager som depresjon og angst. Studier viser at norske skoleledere trekker frem psykisk uhelse som den viktigste årsaken til fraværet.

De mener at skolefraværet «har blitt mer komplekst og årsakene mer alvorlige enn tidligere.»

Samtidig ser vi et psykisk helsevern hvor kapasiteten er sprengt. Det betyr at forbigående lettere psykiske plager kan bli kroniske.

Også dette er et internasjonalt fenomen. Byen New York er for eksempel nylig saksøkt for ikke å ha gitt elever med psykiske plager adekvat hjelp slik at skolefraværet har økt blant disse.

Allerede da pandemien raste var det stor frykt for hvordan skolenedstegninger ville ramme barn og unge.

Tall viser at skolefraværet er høyst blant ungdommer i Oslo. En del av forklaringen kan være at nedstengninger rammet elevene i hovedstaden særlig hardt. Det var bydeler i Oslo som måtte stenge skolen oftere og lenger enn skoler andre steder i landet.

Det rammet særlig bydeler med mange ressurssvake familier. De som hadde det vondt fikk det verre under pandemien. Ensomheten var utbredt.

Etterdønningene ser vi i dagens fraværsstatistikk.

I tillegg til økningen i psykisk sykdom har vi også sett flere luftveisinfeksjoner som har vart lenger og ført til flere sykedager i vintersesongen 2023/2024.

Så handler skolefraværet også om sosiale medier, mangel på søvn, økning i mobbing og skolevold, en tøffere økonomisk hverdag, og en verden herjet av voldelige konflikter.

Motgang, angst, nedstemthet og sorg er en del av det normale (følelses-) livet.

Men det skjer rett og slett for mye på en gang, og det rammer enkelte elever hardere enn andre.

Det er nok slik at det finnes elever som ikke tar skolen på alvor og har lavere terskel for å bli hjemme. Og det er foreldre som svikter i oppdragelsen.

Men det er ikke den viktigste forklaringen.

Snarere ser vi at mange elever, særlig jentene, blir syke av prestasjonspress og karakterjag.

Skolen er en del av årsaken, men skolen er også en vesentlig del av løsningen på det høye fraværet. For elever med mild angst er det for eksempel bedre å være på skolen enn å isolere seg hjemme.

Men det kan ikke være et ansvar en ungdom og hans familie må bære alene.

Sykefraværet har vokst seg til å bli et alvorlig samfunnsproblem. Det krever tiltak, både på system- og individnivå.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.