Vi er mer sårbare

6 hours ago 3

– Vi tenker jo på sønnene våre nå - kan de havne i krig?

Spørsmålet falt nylig da jeg var med en gjeng voksne damer, og vi småpratet litt før vi gikk hver til vårt. Temaet var uunngåelig for de fleste denne uken, tror jeg: Verden og alt som skjer rundt oss.

Mange foreldre med sønner og døtre i stridsdyktig alder tenker kanskje det samme nå. Det er tiår, om ikke generasjoner, siden sist dette var en bekymring for Norges mødre og fedre.

Alvorlige meldinger

De som har kontakt med unge som er i Forsvaret, forteller ofte den samme historien - tjenesten har brått fått ny mening. Fordi det er noe å kjempe for. Fordi det betyr noe, slagordet “For alt vi har. Og alt vi er”.

Derfor er det ekstra alvorlig med meldingene som kommer om at Forsvaret trapper ned på øvelser. Og mangler utstyr. Vi hører om unge folk som kommer inn i militæret, ivrige etter å lære, og gjøre en jobb, men som ikke blir satt til noe produktivt. Ikke øvelser eller marsjer, ikke trening. Dermed mister mange den motivasjonen de kom inn med.

Sikkerhets- og forsvarspolitikk står igjen øverst på dagsordenen. Folk snakker seg imellom om faren for krig, om tilfluktsrom, om beredskapslagre og utsolgte vannkanner. Unge mennesker diskuterer seg i mellom hva det innebærer å ta førstegangstjeneste. Og hvilke verdier det handler om.

Forakt for nære allierte

På et vis minner det om den kalde krigen. Helt tilsvarende er det riktignok ikke. Selv om det var skummelt å vokse opp den gangen, så var det på et vis mer forutsigbart enn nå. De to supermaktene USA og daværende Sovjetunionen sto mot hverandre, og holdt hverandre i sjakk med atomvåpen. I en slags terrorbalanse der begge visste at en krig kunne utslette dem begge.

Nå er det mer uoversiktlig. Russland har gått til krig mot Ukraina. Kina støtter langt på vei Russland, og utfordrer samtidig USA i rollen som verdens mektigste nasjon. Verstingregimer som Iran og Nord-Korea er på lag med Russland og Kina.

Mens USAs president Donald Trump, absurd nok, ser ut til å legge seg nærmere Russlands president, despoten Vladimir Putin - samtidig som han viser forakt for sine nære allierte, blant annet i Europa. Europa er alene hjemme - og det er ingen fest.

Fortsatt avhengige av USA

Vi kan være tilbake til en tid da stormaktene gjorde som de ville. Da verden var delt inn i interessesfærer, med en slags stilltidende aksept stormaktene imellom for at de ikke skulle blande seg inn i “den andres” områder. Samtidig som både USA og Sovjetunionen forsøkte å få andre land, særlig i den tredje verden, over på sin side.

Nå er verden slik vi lenge har kjent den, snudd opp ned. Så hva skal vi gjøre?

Vi er fortsatt avhengige av USA i forsvaret av Norge. Og vi har fortsatt felles interesser med amerikanerne, særlig i nord. Derfor må vi dyrke dette samarbeidet, så lenge som mulig. Samtidig, parallelt med dette må vi gjøre oss mindre avhengige av USA. Det burde vi gjort for lenge siden, uavhengig av Trump. Nå har vi ikke noe valg.

Nær samlet storting

Derfor må vi satse enda mer på vårt eget forsvar. Forsvaret må ha nok ressurser både til de store planlagte investeringene i tungt militært utstyr, og til den daglige driften. Som innebærer øvelser, innkjøp av alt fra soveposer til vinterstøvler, og oppussing av slitne baderom og gamle spisesaler. Og mye mer av det hverdagen krever for at alt skal fungere.

Slik er det ikke i dag. Det viser seg at det store forsvarsløftet fra i fjor ikke er tilstrekkelig.

Denne uken uttrykte nær et samlet storting at det må bli fortgang i planene om å ruste opp. Stortinget må bevilge mer penger. Og det haster.

Spørsmålet er om det norske forsvaret er i stand til å ta opp i seg så mye penger. Ut fra tidligere erfaringer er svaret nei. Forsvaret har en lang historie med sløsing og feilinvesteringer.

Men dagens trusselbilde forteller oss at vi ikke har noe valg.

Samtidig - penger er ikke nok. Det handler også om hvordan pengene brukes. Om hvordan Forsvaret styres, rett og slett.

Forsvaret sliter

Det norske forsvaret er et enormt byråkrati, der den ene hånden ofte ikke har visst hva den andre holder på med - og hvem som bestemmer hva. I dag har Forsvaret, ved forsvarssjefen, fått større ansvar for hva som skal gjøres, og hva som skal skje når. Det er en enorm oppgave.

Meningen er at det skal bli tydeligere ansvarslinjer. I beste fall klarer dagens forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, å innfri de kravene som stilles. Men mange spør seg om det i det hele tatt er mulig.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har en stor oppgave i å styre Forsvaret inn i fremtiden. Er den for stor? Foto: Tore Kristiansen / VG

Penger betyr mye. Men enda viktigere er det å få nok folk. Her sliter Forsvaret allerede. Og verre skal det bli.

Norge mangler arbeidskraft

Våre politikere har tidligere sagt at økt satsing på Forsvaret ikke vil få konsekvenser for andre deler av samfunnet. Men selvsagt vil det det. Noe annet er umulig.

Vi vil merke det både når det gjelder offentlig pengebruk, der andre deler av samfunnet vil måtte vike. Og vi vil merke det når det gjelder folk..

Er du bekymret for Norges sikkerhet?aJabNeicUsikkerdAldri redd for noe, jeg

Norge kommer til å mangle arbeidskraft i årene fremover - i nær alle bransjer. Konkurransen blir tøff. Derfor må Forsvaret klare å både beholde de erfarne folkene de allerede har, og samtidig klare å få inn alle de nye som trengs i årene fremover.

Dette krever mye, både av Forsvarets egne ledere, og av politikerne våre.

Vi går inn i en annen tid nå. Unge mennesker må oppmuntres til å velge en militær karriere. Da må de også oppleve at de får meningsfulle oppgaver. At deres innsats bidrar til å holde Norge trygt.

Bare slik kan vi være beredt. Dersom det en dag virkelig kreves av oss. Og ikke minst - av våre døtre og sønner.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article