Vakre edderkopper og skumle pupper

Trondheims nye museum Posten Moderne starter kunståret storslagent med selveste Louise Bourgeois, et av verdenskunstens aller største navn.

Hun er mest kjent for sine store edderkoppskulpturer, og sine ofte ganske uhyggelige installasjoner.

Her hjemme har nok mange et forhold til heksemonumentet hennes i havgapet i Vardø, som hun skapte sammen med arkitekt Peter Zumthor og som ble hennes siste verk. Bourgeois sitt kunstnerskap er virkelig mangfoldig: fra mystiske surrealistiske malerier og formsterke, abstrakte skulpturer, til gåtefulle traumeinstallasjoner.

Se dokumentaren «Ved djevelens rike» her!

En mindre eksponert verksgruppe

I denne utstillingen fokuserer imidlertid PoMo på en annen og langt mindre eksponert verksgruppe, nemlig hennes senere gouache-arbeider, og dette er jeg veldig spent på der jeg sitter på toget på vei over Dovrefjell.

Jeg mener at jeg kjenner Bourgeois nokså godt. Helt fra jeg var ung kunsthistoriestudent har hennes kunstnerskap opptatt meg.

Jeg vet godt at hun jobbet mye på papir gjennom livet, både vannmaling, grafikk, og kombinasjonsuttrykk, men disse spesifikke alderdomsgouachene kjenner jeg ikke så godt til fra før.

Og mange av dem har faktisk så å si aldri før blitt vist.

Med tanke på at Bourgeois har skapt disse bildene langt oppe i 90-årsalderen, er de virkelig overraskende vitale og livsbejaende.

De er malt i røde vannfarger, ofte vått i vått, som betyr at i tillegg til at fargen flyter, er arket også vætet når maleprosessen begynner. Hun ville jobbe med rødtoner for å skildre smerte og følelseskraft, men også referere til kroppslige prosesser.

Ut av et fargespekter fra blekrosa, via knallrødt til dyp burgunder, aner vi i de halvabstrakte formene både det som ser ut som celler, men som også gir assosiasjoner til kroppsvæsker som blod, morsmelk og fostervann.

Motiver som dukker opp i disse bildene er babyer eller fostre, bryster og kjønnsorganer. Puppen er et element som går igjen mer enn noe annet.

Her kan du lese anmeldelsene av Aurdal og Melgaard!

Det kan være pupper som henger ned, og pupper som stiger opp, og som plutselig ser ut som fjelltopper. I ett bilde ser vi et bitte lite barn som ligger hjelpeløst under en enorm, rød og truende pupp.

Som så ofte tematiserer Bourgeois hvordan moderlig omsorg og ømhet også kan være noe truende og kvelende.

Ujevn kvalitet

Noen av disse gouache-arbeidene er både formsterke og svært uttrykksfulle, mens andre er faktisk nokså slappe i formen. Men sånn blir det gjerne når en kunstner jobber så umiddelbart og intuitivt som det virker som Bourgeois har gjort her.

Et vellykket grep fra PoMo sin side, er at de rammer inn disse papirarbeidene med skulpturer og installasjoner.

Det gir publikum mulighet til å se disse mindre kjente verkene opp mot det formspråket vi gjerne forbinder henne med.

Det viser oss også veldig tydelig at selv om det er flere av disse gouachene som er svært fine, så er det jo som skulptør og installasjonskunstner hun er aller størst. Det er rett og slett her hun er i sitt rette element.

I utstillingen får vi oppleve hvor mye smerte og ømhet hun klarer å fortette i sine merkelige formuttrykk – se bildebeskrivelsene!

Jeg elsker for eksempel hennes androgyne torso med to hoder, som gir oss en opplevelse av ambivalens: Den har både i seg det symbiotiske og det klaustrofobiske. Spenningen i den svaie ryggen gir en følelse av noen som kjemper for å komme fri.

Utstillingen Echo of the Morning gir oss ikke bare et rikt og spennende innblikk i en ukjent verksgruppe, den minner oss også om hva som er kjernen i Louise Bourgeois sitt kunstnerskap, og hvorfor hun er så anerkjent som hun faktisk er.

Det er virkelig bare å planlegge en tur til Trondheim før utstillingen tas av plakaten i slutten av mai.