Været er helt spinnvilt, er det ikke?

Klimaforskerne sier alltid at vi må skille mellom vær og klima. Endringer i sistnevnte er en sakte, men tydelig tendens, mens været er det som skjer her og nå, med vante variasjoner.

Men nå er været så ustabilt og så uforutsigbart at «alle» tenker at noe småskremmende er i ferd med å skje.

For å si det slik vi alle snakker om for tiden: Det er noe rart med været.

I slutten av forrige uke var det så varmt at svetten rant bare man grep etter en avkjølende brus i kjøleskapet. Deretter ble det så lummert at vi måtte ty til Ibux for å få bukt med pinen i hoderegionen.

Og så: Et aldeles ustyrtelig styrtregn. I natt bråvåknet jeg av lyn og torden og et regnskyll som gikk til angrep på vinduene, som sto på vidt gap i et forsøk på en viss luftsirkulasjon i september-heten.

Foto: Fredrik Solstad / VG

Og det meldes om flomfare, om oversvømmelser, og potensielt enorme skader på veier, åkre og hus. Folk tar sine forholdsregler, men frykter hva dagen vil bringe. Og alle husker vi med gru fjorårets værdjevel med det vakre navnet «Hans».

Når jeg skriver dette er klokken så vidt passert 11, og ute er det bekmørkt og trykkende. Jeg åpner det lille vinduet på kontoret midt i Oslo for å få inn litt frisk luft, men den er fortsatt klebrig og lite avkjølende.

I morges var det sol og temperatur på over 20 grader. Jeg måtte vrenge av meg regnjakken og gå i T-skjorten. Luften var nesten lunken.

Sånn er det ofte, og jeg våger påstanden (uten å føle meg særlig vågal) om at det ikke var sånn før. I sommer har det høljet ned, og da ikke på den hyggelige sommerregn-måten.

Nei, det har virkelig høljet. Hardt, brutalt, og kort. Og ofte.

Vær- og klimadebatten er gjerne ganske teknisk. Forskerne forklarer og forklarer, og tallene fyker forbi. Det blir på en måte for abstrakt for noen hver av oss, og vi velger oss andre saker å engasjere oss i.

Klimaengasjementet er liksom ikke helt det det var, for slik er det jo gjerne: Saker kommer og går, og når alt kommer til alt, er mest opptatt av det som virkelig går oss på klingen. Matpriser, strømpriser, inflasjon, kronekursen, slike ting.

Og dommedagsprofetene har aldri vært spesielt populære. Ja ja, tenker vi, de får jamre og holde på, mens vi sysler med vårt daglige strev, og planlegger neste ferietur.

Det er ikke noe rart i dette, eller galt. Det som skjer i atmosfæren kan bli i største laget – og mange tenker nok at dette vil man løse en eller annen gang inn i fremtiden, når teknologien er på plass.

Men så er det det vi ser med egne øyne, da. Det vi opplever på kroppen. Her hjemme som styrtregn midtsommers, Syden-varme i mai og september, kulde i juni, altså det som vi i mediene gjerne kaller «ekstremvær».

Vi reiser rundt om i Europa, og får knapt puste når vi rusler langs La Rambla i Barcelona, eller tar en pause på Syntagmaplassen i Athen. Og så reiser vi hjem og tenker at vi ikke orker dette neste sommer, det er rett og slett altfor varmt.

Det er ubehagelig.

Ikke for å plage dere med tall og statistikk, men: Det er en systematikk i dette. De ti varmest målte somrene i verden er fra 2015 til i år. Utslagene er noe forskjellige, men tallene peker i én retning: Jordkloden varmes opp.

Og det er jo ikke spesielt hyggelig, det. Ett av mange mulige, og dystre, scenarioer er at klima- og dermed værendringene gjør at flere ser mot nord for å rømme fra tørke, skogbranner og uutholdelig hete.

Jeg snakket med en tysk bekjent her om dagen, og vedkommende hadde vært på rundtur i Norge i sommer, langs de vanlige turisttråkkene. Og du verden som turistene tråkker, lød konklusjonen. Fullt overalt! Vi måtte avbryte turen opp til Aksla i Ålesund!

Det er jo fint at flere oppdager vårt vakre land, selvsagt, men det er ikke bare kos.

For nysgjerrigheten for nordlige strøk handler ikke bare om fjell og daler og en av verdens vakreste hovedsteder, slik Oslo omtales i stadig flere YouTube-videoer.

Det handler også om været. I Finnmark i sommer har det knapt vært under 20 grader, og folk legger ut om bading og relaterte aktiviteter, og vi som pleide å le av at temperaturen i Mehamn ifølge værkartet aldri oversteg 12 grader, må tørke av oss gliset.

Der oppe er det varmt og godt. Mens her sørpå – som noen av oss en gang «flyktet» til ikke minst av værmessige årsaker – er været så ustabilt at det er en risikosport å legge ut putene på utemøblene.

For solsteik blir rett som det er til høljregn, og vinden truer med å rive grillen over ende før man har rukket å legge på t-benssteken.

Foto: Janne Møller-Hansen / VG

Vi nordmenn snakker ustanselig om været. Yr.no er et av verdens største værnettsteder. Vi er værsyke og væryre og tyr alltid til uforpliktende betraktninger og sol, nedbør og vind når samtalene går i stå.

Og vi vet at det har vært enorme klima- og værskifter tidligere også – istider, store som små – men likevel er det noe nå som gjør oss litt urolige. Ja, disse klimaaktivistene er noen irriterende typer, og MDG mener så mye rart.

Men vi ser nå det vi ser, og opplever det vi opplever.

Og alle som slår av en prat, penser straks innpå temaet: Det er noe merkelig som skjer, for været har blitt spinnvilt, har det ikke?