Utviklingen har vært oppsiktsvekkende

Foto: Terje Pedersen / NTB

Og Stein Lier-Hansens krise rammer mer enn én person.

Dette er en kommentar

For offentligheten startet det med et oppslag i E24: Norsk Industris direktør Stein Lier-Hansen hadde hatt tilgang til eksklusive jaktrettigheter på organisasjonens regning. Ved siden av rettighetene og en liten hytte, hadde de også betalt millionbeløp for flytransport inn og ut av vidda.

Styreleder Ståle Kyllingstad kalte det «relasjonsaktivitet», og det hele kunne se ut som en uklok, men tross alt ikke mer enn en svært dyr og litt gammeldags måte å drive representasjon på.

Det var det ikke.

Gjennom flere saker (se faktaramme) ble det klart at omfanget var langt større. Det var også høyst usikkert i hvilken grad jaktturene hadde noe med representasjon å gjøre. Snarere fremstod det som en systematisk sammenblanding av privatliv og jobb, alt i hovedsak på Norsk Industris regning.

Økokrim mener dette er grovt økonomisk utroskap mot arbeidsgiver.

Men etterforskningen har også avdekket at Lier-Hansen selv har mottatt og beholdt penger, det Økokrim mener er korrupsjon. Økokrim mener at en person, som har fakturert Norsk Industri for rundt fire millioner gjennom en tiårsperiode, har gitt Lier-Hansen penger, blant annet ved å gjøre opp privat gjeld for mange hundretusen kroner.

Lier-Hansen har tidligere innrømmet at han «kanskje har noe å svare for», men stilt seg uforstående til anklagene om korrupsjon. Det gjentok også advokaten i dag.

Det er verdt å ta et steg tilbake og minne om hvem Stein Lier-Hansen har vært.

Norsk Industri er ikke bare den største landsforeningen i den mektigste arbeidsgiverforeningen, NHO, men også en av to sentrale aktører i den norske modellen.

Det er Norsk Industri og motparten Fellesforbundet som forhandler gjennom frontfagsoppgjørene og setter rammen for alle andres lønnsoppgjør. Samtidig er partene i arbeidslivet vevet inn i det offentlige systemet gjennom alt fra forhandlinger om sykefravær til offentlige utvalg. Hvis Norsk Industri og Fellesforbundet bestemmer seg for noe, er det vanskelig for politikerne å si nei.

Stein Lier-Hansen var en av Norges desidert mektigste menn.

Forhandlingene var hans hjemmebane. Han var kjent som en av de beste. Det var trolig en av grunnene til hans ubestridte posisjon i Norsk Industri. Samtidig var det alltid noe annerledes med Lier-Hansen. Mannen fra arbeiderbyen Rjukan i Telemark virket ikke som andre NHO-direktører. Han var mer komfortabel i tømmermannsskjorte enn i dress, og snakket rett fra levra.

Lier-Hansen var en klassisk slugger.

Dette er kanskje noe av bakteppet for hvorfor en slik praksis kunne foregå i ti år.

RADARPAR OG MOTPARTER: Fellesforbundets Jørn Eggum og Norsk Industris Stein Lier Hansen. Foto: Terje Pedersen / NTB

Til slutt var det noen som reagerte.

Da Stein Lier-Hansen gikk av som leder i Norsk Industri, hadde styret sett at noe ikke var helt som det skulle. Men undersøkelser fra to eksterne firmaer fant ikke noe ulovlig, og styret valgte å ikke gå videre selv om en av rapportene skal ha anbefalt det. I stedet ga de Lier-Hansen en klekkelig sluttpakke og en flott firmabil, og fortsatte som før.

Det burde de ikke ha gjort. For da sakene først sprakk, ble det tydelig at styret burde gjort mer. Dermed ble Lier-Hansens «relasjonsaktivitet» noe mer enn en krise for én person. Det ble en krise for hele organisasjonen.