Den politiske kjøttvekten gjør det naivt å tro at Israel blir fryst ut av fotballen. Men kritikerne har funnet et spor som kan skape trøbbel for toppene.
Kommentator i VG. Skriver mest om sport og idrettspolitikk, men også om diverse andre temaer.
Klisjeen om at idrett lever separat fra politikk, har aldri vært lengre unna virkeligheten enn nå. Mens det har vært sanksjonert mot Russland lenge, ønsker krefter i europeisk fotball at det tas grep også overfor Israel.
Den norske fotballpresidenten Lise Klaveness, som også er styremedlem i Det europeiske fotballforbundet (UEFA), har vært åpen om at hun personlig er tilhenger av at Israel bør utestenges. Aktiviteten skal være stor innad i det europeiske forbundet.
Selv om det er spenning knyttet til hva som vil skje i UEFA, fremstår det utenkelig at vi vil ende opp med at Israel skyves ut av fotballfellesskapet. Til det råder realpolitikken for tydelig.
Gitt linjen til Gianni Infantino, som leder Det internasjonale fotballforbundet (FIFA), tyder ingenting på at han vil se noe slikt skje. Uavhengig av formelle strukturer, viser historien at FIFA får det som de vil, noe vi for eksempel så rundt kapteinsbind med regnbuefarger under mesterskapet i Qatar.
Infantino skal fronte et verdensmesterskap i Donald Trumps USA neste år. Det vi har sett så langt, er en fotballboss som er veldig opptatt av å holde seg inne med den amerikanske presidenten. Om Israel skulle bli fryst ut av fotballen nå, med det storpolitiske landskapet som råder, ville det skadet denne relasjonen på et vis toppsjefen aldri ville kunne godta. Og selv om kvalifiseringene er geografisk inndelt, er selve mesterskapet i FIFAs hender.
Men selv om utfallet virker klart, kommer ikke diskusjonen om Israel burde vært inne eller ute til å stilne. Det er en voksende verkebyll.
Etter at Norge trakk Israel i VM-kvalifiseringen, har det vært åpenbart at politikken ville slå inn med full kraft. Nå kommer israelerne hit, og dermed blir oppladningen til kampen helt spesiell. Vi vet ikke hvor heftig det blir, men det er bare å stålsette seg for at veldig mye kommer til å handle om andre ting enn 2x45 minutter pluss tillegg.
Ståle Solbakken velger å vente med å si hva han mener før etter kampen, i et forsøk på å skjerme det sportslige. Men uansett kommer all viraken utenfor banen til å skape et voldsomt trykk rundt en kamp som kan sende Norge mye nærmere VM.
Det er ikke vanskelig å finne argumenter som taler både for og mot at Israel burde bli suspendert. Noen vil mene at det Israel foretar seg på Gaza-stripen er så drøyt, at det i seg selv tilsier at fotballen burde foreta seg noe. Parallellen til Russland er relevant, selv om det er forskjeller på de to sakene. Andre vil trekke frem idrettens apolitiske visjon, og at det ikke er fotballens oppgave å blande seg inn i den betente konflikten.
Det som er interessant å registrere, er at det ikke først og fremst er den storpolitiske dimensjonen som brukes som argument av Klaveness. Det finnes nemlig en side av saken som er tettere på fotballens banehalvdel. Dermed blir den også vanskeligere å feie unna.
At flere israelske klubber har utspring i de okkuperte områdene, er et problem opp mot fotballens regelverk. Det argumentet kan de som vil ha Israel ut, bruke hardt i diskusjonene fremover. Spørsmålet er hvilken konsekvens problemstillingen kan få, og om lobbyvirksomheten til det palestinske forbundet kan føre noe sted.
Denne siden av saken er kinkig. Det blir interessant å se hvordan fotballtopper på ulike nivåer kommer til å ordlegge seg fremover. Men uansett hvordan det hele måtte utspille seg, ligger det rett og slett ingen Israel-nekt i kortene.
Til det er de Israel-vennlige kreftene for sterke.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.