«Unnskyld meg, hva pokker?!»

La meg få sette tonen her:

Jeg var rundt 20 timer inne i «Crimson Desert», et av årets klart mest etterlengtede spill. Vekten av tilsynelatende uendelige muligheter var trykkende.

Jeg kunne følge grenene i hovedhistorien. Det var folk overalt som trengte hjelp.

Jakt på oppgraderinger, studering av skattekart, utforsking av nye områder, frigjøring av okkuperte områder, innsamling av ingredienser til oppskrifter, oppgradering av leiren – det hadde så til de grader ballet på seg.

Jeg kunne dessuten se et helt ufattelig enormt område av uutforsket mark brette seg ut fra utsiktsposter på fjelltopper. En hel verden av nye ting å gjøre.

Og så lander det en due på skulderen min. En brevdue. Som leverte enda et oppdrag.

Min umiddelbare reaksjon var å synke lenger ned i fortvilelsen. Men så tenkte jeg på komikeren Jim Gaffigan og hvordan han beskriver det å få sitt fjerde barn:

– Forestill deg at du drukner. Og så kaster noen en baby til deg.

Fortvilelsen ble til latter.

Absurd stort

«Crimson Desert» er så absurd stort at man har to valg.

Man kan knele under trykket. Eller man kan omfavne absurditeten og gi seg hen.

Hvis du velger det første, er det egentlig bare å kaste inn håndkleet. Dette er ikke et spill for deg.

For ikke bare er dette et spill som leverer hundrevis av timer med opplevelser, det er også et spill som er skikkelig gnient på progresjon.

Jeg måtte komme meg flere titalls timer uti «Crimson Desert» før jeg begynte å føle meg noe særlig sterkere og kulere.

Da sier det seg selv at det blir ganske seigt.

Men oppdraget fra brevduen og inspirasjonen fra Jim Gaffigan ble et vendepunkt for meg.

Jeg valgte å rydde vekk presset fra alt jeg kunne gjøre og isteden fokusere på å reise dit vinden tok meg.

Jeg omfavnet absurditeten i denne megalomane spillopplevelsen. Øktene mine ble mindre målrettede. De stilige hendelsene og kule oppdagelsene kom tettere.

«Crimson Desert» ble et vesentlig bedre spill, rett og slett.

Fantasy-sandkasse

Det er en fantasy-sandkasse laget for folk som vil fise rundt i en enorm verden mens de finner sin egen motivasjon.

Men det er også et spill laget for folk som vil dedikere opptil flere hundre timer. Det er ikke et spill man bare dypper tærne i.

Og det betyr at jeg fortsatt har noen store innsigelser, til tross for at jeg endte opp med å kose meg mye mer de siste titalls timene enn de første.

For «Crimson Desert» låner friskt fra alle hjørner av spillmediet, uten at det når opp til inspirasjonskildene.

Historien og rollegalleriet er spillets kanskje svakeste side.

Kliff – han heter faktisk det, og jeg velger å uttale det med tjukk L – er dessverre en skikkelig kjedelig fyr. Og kompisene hans er enda døllere.

Frustrerende bosser

Kampsystemet er en slags krysning av «Elden Ring», «Tekken» og «Devil May Cry», men det er såpass komplekst og lite intuitivt at det tar altfor lang tid før forvirringen legger seg.

Det merkes spesielt i bosskampene i spillet, hvor de fleste av dem har angrep som enten krever at du er lynkjapp og kreativ med dine egne knappekombinasjoner, eller at du har med deg såpass mye mat at du tåler å få rundjuling.

Ofte kreves begge deler.

Og selv om disse bosskampene ser kule ut, er de som regel mer frustrerende enn de er morsomme og givende.

For en gal, gal, gal verden

Men så var det denne enorme, nydelige og spennende verdenen da. Det å finne sin egen sti gjennom Pywel og behandle historien og sideoppdrag som vage forslag mer enn en absolutt gjøremål-liste, får innsigelsene til å dempe seg.

Det er spennende, morsomme og utfordrende greier å gjøre over alt. Som du har regien på.

Jeg vet at det er ufattelig mye i «Crimson Desert» jeg fortsatt ikke har sett.

Det er herlige måter å reise rundt på som jeg ikke har låst opp, kampferdigheter jeg ikke har tilgang til, våpen og rustninger jeg ikke har funnet, fiender som foreløpig er for sterke.

Trailerne fra spillet ser ut som et helt annet spill enn det jeg har spilt. Da jeg måtte sette punktum etter rundt 40 timer innså jeg at jeg bare har utforsket anslagsvis 10 prosent av det gigantiske kartet.

10 prosent! Unnskyld meg, hva pokker?!

Lag din egen historie

Men jeg kan stå på toppen av et fjell eller på en svevende øy høyt oppe i luften og speide ut over hele Pywel. Det fyller meg med en melankolsk lengsel etter å grave meg dypere. Reise dit jeg ikke har vært.

For jeg er jo egentlig en sånn gærning som synes en kaotisk og maksimalistisk ko-ko-opplevelse som dette er tiltalende.

Jeg setter pris på friheten til å utforske denne verdenen i mitt eget tempo. Jeg får de samme følelsene som jeg hadde med «Dragon’s Dogma 2», spillet som kanskje ligger nærmest «Crimson Desert» i generelle vibber.

Jeg har ikke tid nå. Men jeg vender nok tilbake til Pywel en gang.

Da gjerne mens jeg myser på guider og interaktive kart og sånt. For det er ikke manko på motivasjon og lyst. Det er manko på timer i døgnet.

PS: Spillet er kun testet på PC, og der har opplevelsen vært relativt smertefri.