Undertøys­englene er tilbake. Mange mener de burde holdt seg vekk.

Der var de jammen meg igjen. Alle trodde de var vingeklippet for godt. Men denne uken hadde undertøysgiganten Victoria’s Secret igjen et massivt moteshow med stjerner på catwalken og i publikum. Igjen struttet «englene», de mest profilerte av merkets modeller, av gårde med tynne stoffremser tullet rundt seg og vinger på ryggen. Som vanlig så de ut som om dette var både gøy og lett.

Men de klarte ikke å dekke over det alle visste: At Victoria’s Secret ligger i en beinhard kamp for å gjenerobre posisjonen merket en gang hadde, i en verden som er langt mer skeptisk enn før til det de selger.

En gang for lenge siden, nærmere bestemt på nittitallet og 2000-tallet, var Victoria’s Secret blitt et fenomen, takket være en snedig forretningsidé.

Butikkene tilbød feminint og ofte eksplisitt sexy undertøy til en overkommelig pris. Samtidig skilte de seg fra andre kjedebutikker ved å være bestrødd med feminine, gammelmodige effekter.

Her var store lampeskjermer, sortlakkerte pidestaller, frynser og parfymeflasker. De la vekt på å lage et sted som virket som om det var forbeholdt kvinner, drevet av kvinnelige ønskedrømmer. Samtidig så merkets modeller, langhårede, langbente, tynne og barmfagre, til forveksling ut som Playboy-modeller.

Med andre ord: Merket var billig, men kunne virke glamorøst og tradisjonsrikt for en tenårings utrente blikk. Det hevdet å gi kvinner det de drømte om, hjelpe dem å bli det de ønsket å være, men solgte en bestemt type kvinnelig skjønnhet og sexiness som til enhver tid hadde vært solgt til menn.

For å gjøre det enda mer dragende, la Victoria’s Secret opp til en konkurranse, et hierarki, mellom kvinner. Det var nok av modeller som poserte i undertøyet deres. Men bare noen få ble valgt ut til å være merkets «engler». Det var disse som fikk vingene hengt på ryggen etter at push up-bh’en og stringtrusene var på plass, før de svevde nedover catwalken for å bli beundret av et publikum som var på fornavn med dem. Tyra. Alessandra.

Men så ble det andre tider. I 2019 takk markedssjef Ed Rezak seg, etter å ha kommet med nedsettende kommentarer om transkvinner i et intervju. Kort tid etter kom flere historier om Rezak sildrende ut.

De handlet om at han skulle ha trakassert og gjort tilnærmelser overfor flere av modellene som jobbet for ham. De som klaget, kunne bli fratatt prestisjefulle oppdrag. Noen mistet de ettertraktede vingene.

Stadig flere tidligere modeller fortalte om en kvinnefiendtlig kultur der de ble presset til å bli tynnere og tynnere. De opplevde også at kroppene deres ble beskrevet og kommentert på upassende måter. Og på toppen av det hele ble finansmannen Jeffrey Epstein arrestert og satt i fengsel for å ha drevet systematisk seksuelt misbruk av en rekke unge jenter og kvinner.

Epstein hadde hatt ansvar for finansene til Victoria’s Secret-eier Les Wexner. Ved flere anledninger hadde han gitt seg ut for å være en talentspeider for merket, og på den måten sikret seg adgang til nye ofre.

Det var en nærmest perfekt katastrofe. Kritikken haglet, både mot det som skjedde på innsiden av Victoria’s Secret og mot hva slags forbilder de stilte opp for jenter. I november 2019 gjorde merket det kjent at de ikke lenger ville arrangere de berømte årlige moteshowene, med englene som uoppnåelige hovedpersoner.

I årene som har gått siden den gang er det vel ikke så mange som har uttalt et dypt savn etter Victoria’s Secret-showene. Men i de rosastripete kulissene ble det jobbet beinhardt for å forvandle merket til noe som kunne være relevant og tiltrekkende for moderne kvinner.

Plutselig var det amme-bh’er å få kjøpt i de boudoirlignende butikkene. Fotballspilleren Megan Rapinoe, skeiv og atletisk, og Paloma Elsesser, pluss size-modell og aktivist, ble hyret inn som talspersoner, sammen med flere andre kvinner som ikke så ut som den tradisjonelle bevingete barbiedukken.

Årets catwalk inkluderte flere kvinnetyper enn før, deriblant transkvinner og plus-size-modeller, skjønt ikke fullt så mange som kritikerne skulle ønske.

Ellers var rekken med modeller nesten komisk stjernetett. Her var Gigi og Bella Hadid. Fordums engler som Tyra Banks og Alessandra Ambrosio. Irina Shayk og Adriana Lima. Kate Moss, som aldri før hadde nedverdiget seg til å gå for Victoria’s Secret. Lisa opptrådte. Cher sang.

Var det en maktdemonstrasjon, eller lå det en litt for tung aroma av desperasjon over det hele? Vogue stilte opp med en åndeløs dekning. New York Times’ motekommentator Vanessa Friedman mente på sin side at englene burde ha hengt vingene sine inn i skapet for godt, og at seansen minnet om en pinlig skolereunion.

Noe av kritikken mot Victoria’s Secret virker i overkant lettvint. Det som går igjen, er at det som selges er en mannlig fantasi som kvinner blir presset til å leve opp til. Det er selvfølgelig sant. Men det gir lyst til å stille et oppfølgingsspørsmål.

Er det virkelig slik at kvinner bare kler seg i smått og sexy undertøy for å glede menn? Betyr det at det kvinner egentlig vil ha, kvinner i sin alminnelighet, er fornuftige truser og bh’er som ikke skal være pirrende? Kan man ikke faktisk ønske seg undertøy som er ukomfortabelt, unødvendig pyntete og blondete, men konvensjonelt sexy, for sin egen del? For selv å like det man ser i speilet, selv om det ikke er noen mann til stede?

Det kan ikke avskrives. Og så lenge det ønsket finnes, er det kanskje en plass for en tilsynelatende angrende synder som Victoria’s Secret. Vel å merke hvis de som er på innsiden blir behandlet ordentlig.

Enn så lenge står merket i en pussig spagat. Det de var, den tacky engelskolen, hører fortiden til. Det stammer fra en tid da berømte kvinner, popstjerner så vel som modeller, nærmest ble forventet å være seksuelt utfordrende. Med et smil og en forsikring om at dette var noe de selv ville.

Men hvis Victoria’s Secret legger seg for tett på hverdagen, for tett på det levde livet, har de ikke lenger noen identitet. Da vil de antagelig bli sjaltet ut av andre merker. De som tidlig skjønte at kulturen var på vei i en annen retning, mot det mer ujålete og kroppspositive, og som har en troverdighet som Victoria’s Secret ikke får gjennom et par panikkartede ansettelser.

Men enn så lenge vakler englene ustøtt fremover, mot en usikker fremtid.